Det er lenge siden jeg var politisk aktiv, men jeg lurer stadig på hva som skjer i norske kommuner, i fylkeskommuner og i staten. Jeg leser stadig om økonomiske katastrofer og om elendig kontroll med budsjetter. Hvor er styringen blitt av må jeg spørre? Jeg leser også om merkverdige sammenblandinger av roller. Om konkurser og kriser i offentlige selskaper. Ja, jeg leser også om saker som grenser til korrupsjon og dårlige politisk dømmekraft.
Har ekspertene tatt over?
Vi lever selvsagt i et langt mer komplisert samfunn enn da jeg var med i den politiske styringen på 1970-tallet. Det var den gangen vi ikke hadde all verdens datateknologi som i dag. Vi hadde heller ikke så mange velutdannede byråkrater og politikere som i dag. Men hva har vi mistet på veien? Vi har kanskje mistet litt av respekten for velgerne – for dem byråkrater og politikere skal jobbe for. I min tid var honorarene for kommune- og fylkespolitikere en brøkdel av det som er nivået i dag. Nå har mange fylkespolitikere bedre lønn enn statsministeren. Hvorfor er det blitt slik? Og hvorfor har ekspertene tatt over styringen?
Hvorfor så mange skandaler?
I min tid som politiker var det ikke mange politiske broilere. Men da som nå hadde vi mange halvstuderte røvere. Men den gangen var sammensettingen av kommunestyrer og fylkesting – ja, også Storting et speilbilde av det norske samfunnet. I Arbeiderpartiet spesielt var det folk fra vanlige stillinger som utgjorde flertallet. I dag er det mest broilere og «karriereyrkespolitikere» som befester de fleste posisjonene. Mange av dem har liten eller ingen yrkesutdanning. Er det årsaken til alle de politiske skandalene som har preget norsk politikk de siste årene?
Hva med folkets drømmer?
Jeg er vokst opp med Gerhardsen og Bratteli. De hadde ikke utdannelse fra de mest prestisjefylte Universiteter som dagens statsminister Jonas Gahr Støre har i dag. Men kanskje hadde de gamle Arbeiderpartilederne en større forståelse av hvilke saker og behov folk flest har. Kanskje hadde de også en bedre evne til å velge ut de rette folkene til ulike politiske verv. Og de kunne spillereglene – jf. «Tillitsmannen».
Uansett oppnådde de gamle Arbeiderpartilederne resultater som folk flest var opptatt av og glede for. Folkets drømmer ble fulgt opp. Og det i en tid hvor Norge var et fattig land uten de eventyrlige olje- og gassinntektene som vi har hatt i vår tid. Sakte men sikkert ble velferdstaten bygget opp i Norge etter krigen. Alle som ville fikk bygget sine egne hus.
Hva er årsaken til at dagens politikere har feilet så veldig i forhold til folkets drømmer og krav. Selvsagt kan man snu på spørsmålet ved å spørre om kravet til dagens nordmenn er blitt urealistisk høye. Uansett har vi fått politikere som ikke makter å følge opp.
Et overadministrert samfunn?
Norge er blitt et overadministrert samfunn med tusenvis av overflødige byråkrater. Norge er ikke medlem av EU, men vi er vel det landet i Europa som følger opp alle EU-direktiv til minste detalj. Vi har også en politisk ledelse som mener at lille Norge skal løse alle verdens problemer. Kanskje de snart kunne interessere seg for å løse de utforfordringer vi har i vårt lille land. Men vi har kanskje mange norske politikere som ser for seg en internasjonal karriere? Mange lurer på det.
Og det som kanskje ergrer meg mest. Dagens politikere omgir seg med et hoff av politiske sekretærer og informasjonsfolk – mange av dem er informasjonsdirektører i særklasse. Godt hevet over folk flest. Dette er folk som kan alt – tror de.
