Det skal ikke forundre meg om maktmenneskene i Helse Midt i Stjørdal drømmer om ett sykehus i Møre og Romsdal. Og det blir ikke liggende i Molde, men i Ålesund. Så snart man nå har tømt og lagt ned sykehuset i Kristiansund, rettes øynene mot Molde.

Dette er den våte drømmen

Per Helge Pedersen, fast skribentHelsebyråkratene vet jo at det ikke er mulig å bygge et nytt sykehus på Hjelset innenfor de rammene man har. Sykehuset i Molde er gammelt og nedslitt. Sykehuset i Ålesund trenger også omfattende opprusting. Og når man kan konkludere når nye anbudene kommer for sykehuset på Hjelset, kan man gå ut å si at dessverre ble det for dyrt å bygge det sykehuset. Det må skrinlegges.

Og i og med at sykehuset på Lundavang i Molde er så dårlig og nedslitt, vil det også bli for dyrt å bygge et nytt sykehus der. Selvsagt bruker helsebyråkratene Møreaksen-prosjektet for alt det er verdt. Kjøreveien mellom Ålesund og Molde blir jo så veldig kort må vite.

Og så skal jo Helse Midt finansiere et svindyrt nytt dataopplegg til mange milliarder kroner. Ingen vet hva det vil koste, og ingen vet om det vil virke. Men det betyr ingenting. Pengene skal brukes. Pasientene må betale prisen.

Hellig forbrødring

Det skal derfor ikke forundre meg at det allerede er en hemmelig, hellig forbrødring mellom helsebyråkratene i Stjørdal og Ålesund. Det skal heller ikke forundre meg at helseminister Høie har gitt et anerkjennende nikk til planen. Hva moldenserne sier nå de blir sviktet av sin høye «frelser» står igjen å se. Men jeg regner med at det blir et veldig opprør også i dette fogderiet etter hvert.

Med den oppførselen vi har sett vet vi at disse maktmenneskene er truende til litt av hvert. De har tilsynelatende en veldig slapp omgang med sannheten. Men selvsagt har de en plan – og den har de tatt lenge.

Klinikksjefens plan

Når føden nå fjernes fra Kristiansund til Molde er det selvsagt bare et mellomsteg. Snart ryker barneavdelingen i Kristiansund – og den flyttes selvsagt til Ålesund som da får et så stort og robust miljø at det eneste forsvarlige er å samle hele fødetilbudet i Møre og Romsdal – ja, nettopp i Ålesund.

Snart er sykehuset i Kristiansund tømt for alle ressurser. Men helseforetaket må fortsatt spare penger slik at man kan bygge ut og modernisere sykehuset i Ålesund. I og med at det ikke er mer penger å spare på Nordmøre må derfor helsebyråkratene slakte det som er igjen av helsetilbud i Romsdal.

Og så vipps – står universitetssykehuset i Ålesund der – stort, flott og prangende. Ja, det kan nesten måle seg med St. Olav. Da vil klinikksjefene i Ålesund selvsagt fryde seg. Da er innsatsen deres kronet med seier. Da følger lønnspålegg, bonuser og nye flotte stillinger.

Konspirasjonsteori?

Dette er en utrolig konspirasjonsteori kan mange hevde. Nei, etter alt vi har sett av famøse vedtak i helseforetakene er dette faktisk en teori som kan bli til virkelighet. Og vi har sett at helsebyråkratene bryr seg lite om levende liv, fødende kvinner og syke pasienter. For dem er det tallene som teller. De økonomiske tallene – og ikke minst prestisjen om å lage et sykehus som kan sole seg i denne verden. Og de vet at så langt har ikke politikerne brydd seg.

Den sykehuskrigen vil snart vil oppleve mellom Molde og Ålesund vil mange ganger overgå den krigen vi har hatt mellom Molde og Kristiansund. Og er det noen som lurer på hvem som vinner krigen i Møre og Romsdal er svaret greit – det er selvsagt Ålesund.

Da kan man få det store robuste sykehuset i fylket hvor Nordmøringer og romsdalinger er ofret. Helseministeren har fått den sentraliseringen han drømmer om hver eneste natt. Han har levert varene Erna har bedt om. Det robuste og faglige er samlet på ett sted. Høie kan rolig trekke seg tilbake som fylkesmann i Rogaland.

Politikerne kan si stopp!!!

Det eneste som nå kan stoppe denne drømmen av en plan til helsebyråkratene, er at politikerne skroter foretaksmodellen og at de igjen tar kontroll over bevilgningene i helsesektoren. Og det bør skje raskt! Det løser ingenting å bruke enda mer penger til sykehusene så lenge pengene går inn i helseforetakene. Da blir pengene brukt til nye byråkratstillinger og alt mulig annet tøv og tull. Pengene kommer i alle fall ikke frem til dem som trenger dem mest – nemlig pasientene