Altea, Spania, nyttårsaften, et par tusen spanioler og noen turister samlet til fest. Fyrrverkeiriet uteble. Det vil si det varte i 27 sekunder og dett var dett. Kanskje har spaniolene andre ting å bruke pengene på. Mens man i Norge smeller noen hundre millioner opp i lufta, må andre tenke seg om. Mangelen på fyrverkeri la ingen demper på stemningen. 

2017 er historie. Klokka går. "Jeg ække lenger midt i livet, høsten den er her", synger Finn Kalvik. :-)  Den siste skiva til Kalvik er så depressiv at den samtidig blir usannsynlig morsom. Uttrykket: "Det handler ikke om hvordan man har det, men hvordan man tar det," får sin mening.

Jeg har vært på en ukes sightseeing i Granada (magisk besøk i Alhambra), julegudstjeneste i den enorme katedralen i Sevilla, nesten litt vulgær(?), så en tur innom Marbella, som flyter over av luksus - og der hvor luksus er, lukter det også andre farger.

Den store nedturen var besøket på Gibraltar. Den britiske øya er mishandlet, nye og gamle bygninger er klasket sammen uten mål og mening. Når dette skrives, er jeg tilbake til Alicanteregionen, nærmere bestemt gamlebyen i Altea. Min reise, som startet i slutten av oktober hadde nesten ingen mål og mening, bare ønsket om å miste fotfeste for en stund. Jeg tenkte som Finn Kalvik; bedre enn å miste seg selv. Men da Kalvik valgte å reise jorda rundt, for å finne sæ sjæl, "var han ikke der heller," sa Ole Paus. Så å lete etter seg selv, det tror jeg man kan droppe.

"Lykkelig er jeg ikke, men du verden så takknemlig jeg er", fortalte Morten Krogvold meg i et intervju i sommer. Han er ikke alene om det, Krogvold. Siden jeg er vagabond er det besynderlig å registrere hvordan takknemligheten i Norge fordufter i takt med pengene. Det er ingen tvil om at det materielle overflodssamfunnet gjør oss dummere. Derfor er det innimellom flaut å være norsk.

Nordmenn har et inntrykk av å være, om ikke verdens navle, så i hvert fall, veldig sentral. Vi er ikke det, har aldri vært det og vil sannsynligvis aldri bli det. Uansett hvor mange gull vi får i skisporet. Da jeg studerte tysk i Berlin for mange år siden, spurte min professor om jeg kunne nevne et kjent navn fra Norge. Litt kjapt svarte jeg Fridtjof Nansen. "Hva gjorde han", spurte professoren. Han gikk til Nordpolen, sa jeg. "Det var nå ikke så langt å gå da", fikk jeg til svar. Til stor applaus fra de andre i foredragsalen.

Nå gikk Nansen aldri til Nordpolen, men svaret fra professoren, er til ettertanke. Vi er og har alltid vært en utkant. Norge, Norwegen, Nordpolen. Er det noen tvil om at vi er et stykke ute i periferien? Svenskene har vært en stormakt. Det er ikke uten grunn at det finnes hundrevis av slott i Sverige og noen få i Norge. Norge er en særdeles ung nasjon, har stort sett bestått av bønder, men vi vant i Lotto. Du og jeg. Alle har blitt ganske så mye rikere av olje- og gassnæringen. Det kan ikke være noen tvil om at denne overfloden gjør oss dummere. Det ser ut som om hjernen slutter å fungere. Kan det være slik at takknemligheten forsvinner med pengene? Må vi oppleve en ny verdenskrig? Må vi bombes tilbake til 1800-tallet for så å starte på nytt igjen? 

På Facebook kunne jeg forleden lese: "Herregud, oppvaskmaskina svikta. Det er tre dager til jul. Det er krise. Hva gjør jeg nå?" Det fikk meg til å tenke på mine mange besøk på Cuba. Der er det ganske mange som er overlykkelig om de har varmt vann. Kanskje skulle våre politikere hatt et obligatorisk utenlandsopphold før de ble valgt inn i styre og stell? Ikke en helgatur, men minst ett år i et land hvor det er  mangel på rent vann og mat. Kunne det gitt en ny dimensjon? Hvis det fortsetter som nå, hvor svindyre udugelig rådgivere hjelper til, enten det er i Arbeiderpartiet eller i Idrettsforbundet, da vil det gå til helvete. 

Det ser heller ikke ut til at Norge forsøker å ta onde ved roten: Skolen fungerer fortsatt slik den har gjort i snart 100 år. Når man er rundt 19 år og har gått på skole i 12 av dem, er fortsatt ord som depresjon,psykisk helse, psykososiale vansker, helseforetak, renter, budsjett, mellommenneskelige forhold, private foretak, arveregler, moms og noen tusen andre hverdagslige ord - fortsatt fremmedord. Man holder fast ved de tradisjonelle fagene. Når skal ungdommen også få lære noe om livet mens de går på skolen? 

Det ble ingen lystig lesning inn i det nye året. Men det ble noen tanker. Man får trøste seg med det som Finn Kalvik synger mest om. Solen. Den har nettopp snudd. Det går mot varmere tider. Sola kryper litt høyere for hver dag som går. Snart er det sommer. Da er det viktig å svinge seg, før det blir kaldt igjen. Klokka går.

Til alle våre lesere: Vi takker for følget i året som har vært.  Måtte dere få et utrolig godt og tankefullt 2018.