Takket være at vi har ildsjeler som Jørgen Strand og mange andre, får vi daglige påminnelser om hvor rik skipsfartshistorien har vært på Nordmøre. Det er nesten slik at man skulle ønske å kunne ha opplevd gulltiden. Skjønt for oss som snart nærmer oss 70 år, har vi fått være med på noe av dette.
Sjøen var drømmen
Jeg husker de gamle Mørebåtene og jeg har sett hvordan ferjene har utviklet seg. Jeg har sett at mange av dem har forsvunnet ved overgangen fra sjøverts til landverts transport. Jeg opplevde sildetida i Kristiansund og i mine guttedager var Kristiansund fortsatt en stor trålerby. Jeg husker de gamle lastebåtene til Backer og Flakke. Jeg husker det var aktivitet i alle sjøhus rundt havna.
Jeg er oppvokst i Vikan på Nordlandet i Kristiansund. Mange av de siste seilskutene i Kristiansund hadde hjemmehavn i Vikan. Rederne sørget for å kjøpe Lofotskrei som ble saltet og fraktet hjem til Nordmøre. Klippfiskbryggene lå på rekke og rad. Jeg husker de store linjebåtene som kom for å laste klippfisk for de store markedene ute i verden. Det var stadig lektere som ble slept rundt om.
Jeg var ikke gamle karen da jeg satte meg på trehjulssykkelen. Turen gikk til Nordlandskaia – og planen var å reise til sjøs. Det var drømmen for mange – også for gutter på trehjulssykkel. Den store amerikabåten lå der og ventet. Men jeg kom meg ikke «over» til Kirkelandet.
Per Helge Pedersen, fast spaltistOpplevde gulltiden
Så langt kom jeg ikke den gangen. Men på slutten av 1960-årene kunne jeg som landets første offisersaspirant mønstre på min første båt fra Westfald Larsen i Bergen. Det var 44 mann (og de aller fleste var nordmenn) på «Fjellanger» da jeg mønstret på. Det var 24 mann da jeg mønstret av. Dette var midt i rasjonaliseringens tid. Problemet var at båtene ikke var utstyrt for en så sterk mannskapsreduksjon.
Jeg fikk også den tur med linjebåten «Villanger» - en lastebåt med plass til 12 passasjerer som gikk i fast rute mellom Europa og Amerika. Det ble noen turer gjennom Panamakanalen. Jeg lærte utrolig mye i min korte «utenrikstid». Jeg visste ikke den gang at dette var slutten på gulltiden for norske sjøfolk. Siden gikk det bare en vei – nedover.
Hva sviktet i Kristiansund?
Jeg har ofte lurt på hva som førte til at den stolte sjøfartsbyen Kristiansund på kort tid mistet momentet. Mye av årsaken til at vi fikk en slik storhetstid i seilskutetiden, var at det var konkurranse. Og konkurranse skaper mangfold og miljø. Dette var også grunnlaget for oppbyggingen av klippfisknæringen, trålernæringen, filetindustrien, sildoljeindustrien og all annen virksomhet som skapte liv og røre.
Konkurranse og miljø var årsaken til at vi hadde så mange fiskebåter på Nordmøre og så stor aktivitet. Vi hadde flotte sildesnurpere, men de fleste forsvant. Vi fikk mange båter som drev seifiske, men også mange av de forsvant. Men hvorfor forvitret dette miljøet så fort? Kanskje på grunn av at miljøet ble borte – at konkurransen ble borte.
Ble vi liggende i feil salgslag?
Selvsagt vet jeg at krigen ødela mye av driftsgrunnlaget for mange. Jeg vet også at grensen mellom Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag og Norges Fiskarlag kunne være en årsak. Nordmøre ble liggende i Råfisklagets distrikt. Fra da skjedde en maktdeling/maktkamp og da startet begynnelsen på slutten på klippfiskepoken i Kristiansund. Mye annen virksomhet forsvant i kjølvannet. Men det var også mange andre årsaker.
I mange familier var det generasjonsskifter. Mange arvinger så nye muligheter andre steder. På et tidspunkt var det en enorm kapitalflukt fra Nordmøre. Det forsvant også mange gode hoder. Men det var også noe annet som kunne være en grunn. Det var store forskjeller i Kristiansund mellom fattig og rik. Dette skapte motsetninger og tilliten mellom ulike grupper og familier var til å ta og føle på. Men det som kanskje var den største hemskoen var at vi hadde et gammelmodig bankvesen som ikke hadde evnen til å se nye muligheter – mange fra det tradisjonelle næringslivet var livredde for å slippe nye mennesker til. Mange fra den gamle eliten nektet å gå inn i en ny tid. De var en propp i systemet.
Historien må oppdateres
Jeg håper at noen en dag vil gå dypere ned i denne materien. Vi venter med lengsel på en oppdatert utgave av Kristiansunds historie. Den vil fortelle mye om vekst og ikke minst om fall. Det er ikke tvil om at det skjedde mye negativt fra begynnelsen av 1960-årene og frem til at tidene skiftet fra 1990-årene og utover.
En ny epoke er startet
Nå føler jeg at det er en helt ny optimisme. Vi har fått inn en ny generasjon næringsledere. Det gleder meg at vi igjen er å bygge opp både fiskebåtrederier, andre rederier og annen virksomhet. Dette gjør at det igjen blir liv i den maritime og marine klyngen.
Problemet var lenge at vi var så ensidig rettet blikket mot ett nytt felt – nemlig oljen som mange mente ville redde oss ute på holmene. Jeg hevdet allerede den gangen at vi ikke måtte glemme fiskeriene og havet. Men dessverre syntes de fleste makthaverne da å ikke kunne ha to tanker i hodet samtidig. Hadde vi satset både på fisk, sild og olje etter at fiskeindustrien forsvant – og hadde vi i tide sett mulighetene innen oppdrett, så ville vi i dag hatt et betydelig fortrinn i forhold til mange andre distrikter. Da hadde vi også kunne beholdt skipsverftene våre og mye av handelen og virksomheten som var rettet mot havet. Da hadde vi sluppet alle de tragiske nederlagene vi har hatt i Kristiansund og på Nordmøre de siste årene.
Nå synes alle å være enige om at vi må ha et mangfold. Men vi må også ha konkurranse og vi må skaffe oss ny kompetanse. Det skaper liv og det skaper utvikling.
Nå står vi på terskelen til nye eventyr på Nordmøre – og det største eventyret vil før som nå ha havrommet som utgangspunkt.
