KrFs populære leder Knut Arild Hareide mener partiet bør orientere seg lenger til venstre i norsk politikk, ved å innlede samtaler med Arbeiderpartiet om å danne regjering. TV2 publiserte lørdag en måling som tilsynelatende viser at Hareide ikke har støtte i eget parti, og at heller ikke andre velgere definerer KrF som et parti som et parti på venstresiden av norsk politikk stilt overfor to alternativer hvor de blir bedt om å plassere KrF på høyre- eller venstresiden.
Men hvordan hadde TV2s meningsmåling sett ut om de spurte hadde fått tre alternativer å velge i? Om KrF hører hjemme på venstresiden, på høyresiden eller i sentrum? Uten det siste alternativet gir målingen dessverre svært begrenset verdi, utenom den tabloide. TV2s uformelle måling avdekker at Hareide ikke har noe flertall bak seg i partiet. Det er nok en konklusjon som holder vann uansett, - men det er ganske mange KrF-velgere som har problemer med å forholde seg til alternativene når sentrumsalternativet er utelatt. Det er derfor synd at TV2 bestiller, betaler for og publiserer målinger som fører til at en ellers interessant og relevant problemstilling blir gjort til noe tendensiøst og tabloid i stedet for å danne grunnlag for en dypere analyse.
Spørsmålet er om sentrumspartiene definerer seg selv som borgerlig, eller om de insisterer på å være et eget alternativ i midten. De fleste observatører og kommentatorer vil nok plassere alle tidligere sentrumsregjeringer trygt på borgerlig side, men spørsmålet er ikke hva vi som står utenfor definerer dem som, men hva de selv definerer seg som. I tillegg er det jo interessant at Senterpartiet har regjert i alle konstellasjoner, og det er nok et kunststykke som KrF misunner dem.
Nå skal jeg ikke prøve på å uttale meg om hva dette betyr for KrFs velgere. Jeg er ikke blant dem, og de er ikke de enkleste å analysere. Men historisk sett har KrF stått sterkest som sentrumsparti. Pr definisjon skal vel sentrumspartiene kunne samarbeide i begge retninger, men når de har vært på det aller sterkeste har de ikke bare støttet seg til en av blokkene, de utgjort en egen blokk i sentrum. Slik sett er det ikke så rart at blant andre Steinar Reiten ønsker å hegne om KrF som et rent sentrumsparti som skal holde mulighetene åpne i begge retninger. Men det er en vanskelig balansegang, og det er flere ting som er med på å gjøre balansegangen vanskelig.
Det er helt tydelig at Venstre og KrF har tapt oppslutning på at Høyre har utpekt Frp som hovedsamarbeidspartner, uansett hvordan Venstre og KrF har møtt den utfordringen. Velgerne på høyresiden ser i hovedsak ut til å fordele seg mellom Høyre og Frp, og det blir få velgere igjen til å fordele mellom KrF og Venstre.
På venstresiden er det langt flere troløse velgere på vandring som leter etter en trygg havn. Særlig er Arbeiderpartiets velgere fritt vilt for de fleste andre parti, etter en særdeles utydelig partiledelse som ikke har evnet å kommunisere et klart alternativ hverken til egne eller andres velgere, og som lenge har brukt alt for mye tid og ressurser på alt annet enn politikk. Slik sett er Hareides fortrolige samtaler med Støre et tveegget sverd for Støre, kanskje får han en ny forbundsfelle, men er det noe Støre ikke trenger er det en ny konkurrent om Arbeiderpartiets troløse velgere. Arbeiderpartiet får kanskje en ny mulig samarbeidspartner, – men samtidig som KrF eventuelt tar et skritt til venstre, så blir KrF også en ny konkurrent om de samme velgerne som Ap sårt trenger for å fortsette å være det dominerende partiet på venstresiden i norsk politikk. Det er heller ikke selvsagt at forhandlingene om å danne et mulig flertall på venstresiden blir enklere med KrF inne i bildet. Ser man for seg at KrF, Senterpartiet og Arbeiderpartiet kan og vil danne et alternativ uten SV er det et alternativ som først og fremst er med på å vri konstellasjonen mot sentrum. Det har vist seg at det ikke er noen fordel for Arbeiderpartiet, så dette er et alternativ som i hovedsak vil styrke Senterpartiet og muligens KrF, på bekostning av Arbeiderpartiet.
Senterpartiet har også hatt en utfordring gjennom samarbeidet med Ap og SV, men Senterpartiet har i motsetning til de andre sentrumspartiene vokst i opposisjon. Er det kan hende det Hareide har observert? Har han sett at fremtidsutsiktene er så dystre som støtteparti for en Høyre/Frp-regjering at han heller vil prøve å kopiere Senterpartiets strategi ved å gå et skritt til venstre?
Jeg er slett ikke sikker på at en slik strategi vil fungere, men jeg er rimelig sikker på at stilt overfor de ulike alternativene KrF har å velge i, er det faktisk et forsøk verdt.
