Av  Eva-Brit Langva, Miljøpartiet De Grønne – MDG

Rusreformen er vår tids viktigste sosialpolitiske reform som vil gjøre ruspolitikken vår mindre urettferdig, mindre stigmatiserende og mer inkluderende. Reformen handler ikke om hvilke hjelp vi bør og skal gi, men om å fjerne det ondet at vi påfører straff.

Rusreformen foreslår å fjerne straff for mindre mengder narkotika til eget bruk, men narkotikaen vil bli beslaglagt og man vil få tilbud om kartlegging av rusbruken og tilbud om hjelp. Kommunen vil ha samme mulighet til å følge opp ungdom og voksne sosialfaglig som i dag, og når man ikke blir straffet for å bruke illegale rusmidler kan man snakke åpent om egen bruk og få hjelpen man trenger.

Å fjerne straff er ikke det samme som å fjerne konsekvenser, for befatning med narkotika forblir forbudt. Er det mistanke om salg har politiet samme virkemidler som tidligere til å etterforske og avdekke forholdet.

Rusforsker Jørgen Bramness ved Folkehelseinstituttet anslo i fjor at mellom 200.000–300.000 nordmenn er avhengige av alkohol. Tilsvarende var anslaget 20.000–40.000 som er avhengige av vanedannende legemidler og 15.000–30.000 som er avhengige av illegale rusmidler. Så er det noen prosenter av disse igjen som er jevnlig å finne i politiets statistikker.

Det forundrer meg at så mange har behov for å straffe utelukkende den delen av befolkningen som bruker illegale rusmidler, som samtidig kanskje ruser seg selv på alkohol eller legemidler.

Straff er samfunnets sterkeste virkemiddel for å fordømme uønskede handlinger hos borgerne. Det er tiltenkt at det skal være belastende og er svært stigmatiserende. Forskningen kan ikke bevise at straff fører til mindre bruk, tvert imot viser forsking at straff bidrar til ytterligere marginalisering og stigmatisering, rulleblad, gjeld og utenforskap. Straff er samfunnets sterkeste reaksjon mot enkeltmennesker og må derfor begrunnes svært godt.

Motstanderne av rusreformen påstår at ungdom ikke forstår forskjell på avkriminalisering og legalisering, men den usikkerheten skaper de selv. Til tross for at de fleste vet utmerket godt at befatning med narkotika forblir forbudt og vil få konsekvenser, så fortsetter man å tegne et bilde av reformen som en legaliseringsreform.

Jeg er ikke så veldig bekymret for de ungdommene vi klarer å skremme med trusler om straff fra å ruse seg, for de klarer vi som oftest å fange opp. Jeg er bekymret for de ungdommene som har størst risiko for å havne i rus og kriminalitet, som ruser seg til tross for at det er forbudt og som vet at det kan føre til straff og bøter. Hvordan forebygger vi at disse ungdommene ikke utvikler tung rusavhengighet?

Mener vi forebygging må vi gjøre noe med sosiale forhold, på individ og gruppe nivå, og gi ungdom lavterskeltilbud. Hvor gode vi i Ålesund vil være på å forebygge at ungdommen vår utvikler rusavhengighet, og om våre rusavhengige har gode tilbud er en prioriteringssak, og opp til kommunestyret å bevilge mer penger til. Vi trenger ikke fortsette å straffe for å kunne gjøre noe med det.