Søndag 4. juli fullførte jeg mitt prosjekt med å besøke alle vindturbinene i den selsomme «parken» som TrønderEnergi og Stadtwerke München har bygget på Frøya.

Saurons rike

Etter å ha vært innom alle turbinpunktene i vindkraftanlegget, blir jeg sittende igjen med et stort spørsmål: Kan dette virkelig betegnes som en park? Det oppleves nemlig mer som et Mordor, et Saurons rike, som beskrevet i romanen Ringenes Herre (1954-55) J.R.R. Tolkiens. De ville dyrene og fuglene, som engang hadde sine gjemmesteder her, er jaget bort. Som erstatning har frøyværingene fått et støyende, hardt og goldt månelandskap. 

Forførende visuelt språk

TrønderEnergi og Stadtwerke München har hatt som sin kommunikasjonsstrategi å selge inn vindkraftanlegget som en park, og som et idyllisk sted hvor ville dyr kan trives, og hvor barn kan leke seg med drager. Gjennom å sette opp benker i området, anser de kanskje at de har lagt til rette for hyggelige utflukter hvor man også kan ha med kakao og matpakke? Min egen opplevelse av uhygge når jeg befinner meg i området, står i grell kontrast til det romantiske bildet som er skapt, gjennom bruk av ord som «vindmølle» og «vindmøllepark», og gjennom et forførende visuelt språk.  

Parkillusjonen

Representanter for vindindustrien, og deres lakeier, har gang på gang servert løgnen om at kun minimalt med natur blir berørt ved bygging av vindindustri. Man hevder at det kun er den plassen som brukes til veier, oppstillingsplassene og turbinpunktene som er de berørte områdene. Videre blir det påstått at naturen skal tilbakestilles til sin naturlige tilstand i etterkant. Virkeligheten er dessverre en helt annen. Det fremstår som forståelig at naturvernere ble nektet adgang under byggeprosessen. TrønderEnergi og Stadtwerke München har hatt gode grunner til å skjule det som har foregått underveis i prosessen.

Parkillusjonen har de hegnet om og bevoktet i det lengste.  

Spørsmål til Trønderenergi og Stadtwerke München

Hva som skal gi denne parkfølelsen som Trønder energi så aktivt fremsnakker, vet jeg ikke.

• Skal det å sitte på benken under overvåkningskameraet gi deg en opplevelse av ro?
• Skal det gi økt trivsel å beskue grushaugene?
• Skal parkfølelsen oppstå når man legger merke til det tynne jordlaget som er brukt for å kamuflere deler av naturinngrepene?

Jeg etterlyser svar fra TrønderEnergi og Stadtwerke München på disse spørsmålene.  

Av: Dag Bremnes, vindkraftmotstander og realfagslærer