Spør du politikerne som forsvarer EØS-avtalen, så vil de unisont hevde at de bygger demokratiet, selv om de har underskrevet på å gi EU-retten forrang foran norsk rett.

Det grunnleggende konstitusjonelle spørsmålet er om et stortingsflertall kan gjøre det når grunnlovens § 49 slår fast at «det norske folk utøver den lovgivende makt ved Stortinget» .

Videre er § 115 satt ut av kraft der det kreves 3/4 flertall for suverenitetsavståelse. Mer enn 13 000 rettsakter er vedtatt med simpelt flertall i løpet av avtalens 26-årige levetid. Både ACER og Jenbanepakke 4 er vedtatt med simpelt flertall med begrunnelsen «lite inngripende», (se Holmøyvik og Eriksen, publisert 5.4.2021 på juridika.no).

EU-loven overstyrer altså Norsk rett og Norge bærer derfor alle tegn på en lydrikestatus under EU gjennom EØS-avtalen. Gjennom denne er vi med på å bygge en stadig tettere union selv om vi ikke er med i EU, og har sagt nei til medlemskap gjennom to folkeavstemminger.

Er det nødvendig å bytte varer mot demokrati og suverenitet?

Vi går nå til valg på en ny lovgivende forsamling for landet, men dette endrer jo ingen ting i forhold til EØS-avtalen (med mindre det sikres flertall for å si opp avtalen). Avtalen består, uavhengig av hvem vi velger inn i den lovgivende forsamlingen. Altså: vårt valg av ny lovgivende forsamling endrer ingenting ved EØS-avtalen.

Vi ønsker et demokrati basert på folkestyre, kollektive løsninger, faglige rettigheter, solidaritet og velferd, men så møter vi et EØS som har privatisering av offentlige tjenester, konkurranseutsetting, deregulering og forhåndskontroll av vedtak helt ned på kommunenivå. Her løper den norske regjeringa foran i gjennomføringen, selv om direktivet møter stor motstand også innad i EU. Store deler av fagbevegelsen vil forby bemanningsbransjen, men et forbud kan være i strid med vikarbyrådirektivet. Jernbanepakke 4 kan tvinge fram anbud på togstrekninger sjøl om et flertall på stortinger er mot. Hjelmengutvalget vil nok de nye lokalpolitikerne få streve med selv om KS har avvist det som byråkratiserende og fordyrende.

EØS-avtalen tjener oss godt og er nødvendig for å få solgt varene våre

Dette gjentas av LO, NHO, Ap, Høyre og støttepartiene og preger avisoverskriftene hver gang EØS-politikere skal framsnakke avtalen. Stort flere argumenter trenger de ikke å komme med. Det viktigste er å få gjentatt dette så mange ganger at folk begynner å tro det er fakta. Det viktigste for ja-folka er heller ikke å få eksportert varene våre gjennom EØS, men å få importert den markedsliberalistiske politikken som fremmer forskjellene og konkurransen, også på lønn. En politikk som aldri har – og aldri vil føre til utjamning.

EØS-avtalen – en moderne handelsavtale?

EØS inneholder alt i frihandelsavtalen vi framforhandlet etter at folket sa nei i 1972. Handelsavtalen fra 1973 gjelder ennå, den gir tollfrihet for alle industrivarer og omfatter også fisk. Den viktigste forskjellen på handelsavtalen og EØS-avtalen er at gjennom EØS-avtalen underlegges Norge Roma-traktatens 4 friheter. Kort sagt, hensikten er å gjøre Norge mer EU-likt, slik Brundtland lovet etter Nei-et i 1994.

EØS omfatter hele EUs regelverk for det indre marked, reglene for konkurransepolitikken, for næringsstøtte og regionalstøtte. EØS bygger på de samme markedsfrihetene som EU: fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft og fri etableringsrett. Nå også den 6. friheten som gir ACER (EUs energiunion) reguleringsmyndighet over energipolitikken og den frie flyten av energi over landegrensene.

EØS-avtalen legger EUs regler til grunn på alle områder som omfattes av avtalen. Disse har vi mottatt drøyt 13 000 av siden avtalen ble iverksatt, (forordninger, direktiver, beslutninger og rekommandasjoner) Disse gjøres til norsk lov, formelt av Stortinget, og vil fortsatt gjelde som norsk lov selv om avtalen er oppsagt.

Det kreves ingen begrunnelse. Det underlige er at det er enklere å si opp avtalen enn å ta i bruk reservasjonsretten. I artikkel 127 heter det: «hver av partene i denne avtale kan trekke seg fra denne avtale ved å gi minst 12 måneders skriftlig varsel til de andre avtalepartene».

En slik ensidig oppsigelse fra en av partene gjelder absolutt og det gjelder ingen vilkår, legitimerer ingen mottiltak eller sanksjoner mot en part som benytter seg av sin rett. Ved oppsigelse av EØS opprettholdes frihandelsavtalen av 1973 i tråd med artikkel 120 i avtalen. Denne avtalen sikrer tollfri adgang begge veier for alle industriprodukter. Norge har frivillig gått med på et EØS-regime. Norge kan frivillig trekke seg ut.

Norges underordning til EU/EØS-loven § 1 fra 1992, vedtatt av stortinget, slår fast at:

Hoveddelen i EØS avtalen skal gjelde som norsk lov, dvs at norske lover som er i strid med avtalen ikke skal gjelde lenger. Dette er også bekreftet i EØS-avtalen Artikkel 3 protokoll 35.

Etter EØS-lovens artikkel 120 og protokoll 41 og 43 så skal bestemmelsene i EØS avtalen gå foran bestående bilaterale – eller multilaterale avtaler. Dvs at bestemmelser i EØS-avtalen går foran andre internasjonale avtaler Norge har inngått f.eks, ILO konvensjoner, dersom det er motstrid.

Handlingsrommet i avtalen

Å snakke om handlingsrommet i ei tvangstrøye kan jo ha en viss teoretisk interesse, men hvorfor kommer dette opp nå, etter 26 år med EØS, uten et eneste reservasjon (veto) når man hadde all verdens handlingsrom ifølge Gro Harlem Brundtland? I EØS-debatten på Stortinget i 1992 la hun vekt på følgende:

«Reservasjonsretten er til for å brukes og vi vil være rede til å bruke den retten avtalen gir oss til å motsette oss at forslag blir til felles EØS-regler, dersom vi finner det nødvendig».

Denne uttalelsen står jo i skarp kontrast til Stortingets utredning på spørsmål fra Rødt om hvordan man kan komme ut av vedtatte direktiver i EØS.

Hovedkonklusjonen er at Norge ensidig bare kan fri seg fra de folkerettslige forpliktelser EØS-avtalen pålegger oss ved å si opp hele avtalen!

Underskrivere for Rødt:

1. Toril Mongstad, Fylkesleder Nei til EU Hordaland
2. Britha M. St. Berg, Fylkesleder Nei til EU Finnmark
3. Gunnar Rutle, Nestleder Nei til EU Hordaland
4. Harald Dyrkorn, Fylkesleder Nei til EU Hedmark
5. Arne Byrkjeflot, Politisk rådgiver i Nei til EU
6. Lars Dahle, Fylkesleder Nei til EU Møre og Romsdal
7. Ståle Melby, Styremedlem Nei til EU Møre og Romsdal
8. Leiv Olsen, Tidligere leder Nei til EU Rogaland
9. Ingunn Kandal, Fylkesleder Nei til EU Sogn og Fjordane
10. Boye Ullmann, Faglig leder/styremedlem Nei til EU. Org. arbeider Fellesforbundet
11. Joakim Hagen, Ungdomssekretær Fellesforbundet
12. Ole Roger Dyrkorn, Fylkesleder Nei til EU Telemark
13. Ivar Hellesnes, Rådsmedlem Nei til EU
14. Terje Kollbotn, 2. kandidat, Raudt, Hordaland
15. John-Peder Denstad,LO-leder, Trondheim og Omegn
16. Stein Kristiansen, 1. kandidat Rødt, Møre og Romsdal