Et år, 365 dager, 8760 timer i usikkerhet. Et år med redsel, sinne og frustrasjon.

Det er i dag ett år siden fødeavdelingen i Kristiansund stengte dørene, til tross for stortingets vedtak om å holde fødeavdelingen åpen. 

Det var ikke forsvarlig drift på fødeavdelingen i Kristiansund sa daværende avdelingsleder. Men har det vært forsvarlig å sende flere hundre fødende over fjord og fjell for å føde? Og hva har konsekvensene vært?

I april får vi vite om antall induksjoner og elektive keisersnitt har økt. Før den tid kjenner vi ikke alle de målbare konsekvensene.

Som ung og med tiden bruker av fødeavdelingen, er det en ting som går igjen i tankene – frykten for lang reisevei. Unge kvinner føler seg kun som tall nevnt i statistikk, en fødemaskin som kun er verd så og så mye.

Sist i går hadde jeg en samtale med en høygravid venninne. Hun har valgt fødeavdelingen i Molde som plassen hun skal reise til når fødselen starter, men hun har også fått tilbud om barsel i Kristiansund. «Men Marie, når jeg har født i Molde, så får jeg kun ligge der i 6 timer, og så må samboeren min kjøre meg og babyen vår tilbake til Kristiansund, vi får jo ikke engang ambulanse?». Jeg så frykten i øynene hennes, det er et stort ansvar og tung belastning å alene skulle kjøre sitt nyfødte barn over fjell og under fjorder tilbake til Kristiansund.

Av jordmor ble hun anbefalt å takke ja til barseltilbudet i Kristiansund, da hun mente tilbudet var bedre enn det hun ville mottatt i Molde.

Kvinner på Nordmøre har egentlig ikke noe valg, de må takke ja til barselopphold i Kristiansund, for som jordmor har sagt; der vil de bli bedre ivaretatt enn de ville blitt i Molde.

Åpningen av barsel holder ikke. Er det forsvarlig å sende nybakt mot og far ut på nok en reisevei? Er ikke et nytt liv verd mer?

Det har gått et år, et år som har vært tungt å bære. Da helse Møre og Romsdal stenge fødeavdelingen midlertidig 8 feb 2021, var de tydelig på at dette var midlertidig og at planen var å gjenåpne 1 des 2021.

Utsettelsen kom som et slag i magen, vi har kjempet og vi kjemper enda.

Enkelte dager må jeg stoppe opp og tenke; hvorfor, og hvor langt kan vi gå? Vi har stått i motstand, vi tar kampen for alle fødekvinner. Vi skal fortsette å kjempe, for kampviljen, den er stor. Likevel mener jeg det burde være mulig å rekruttere en gynekolog som kan jobbe fast hver 5 helg, når man har 25 millioner på bok, det er dette vi mangler for å gjenåpne fødeavdelingen.

Vi er lei og vi er trist. Trist for at kvinner og menn fortsatt må kjenne på usikkerheten rundt reisevei. Vi er redde for konsekvensene som kan oppstå så lenge fødeavdelingen i Kristiansund er stengt. Konsekvenser som kan oppstå både før, under og etter fødselsreisen og barselsreisen. Må det virkelig en alvorlig ulykke til, før neon forstår at det er stor risiko knyttet til reisevei?

Selv om det har vært et langt år, selv om bunaden er sliten og musklene såre, så er motivasjonen og viljestyrken på topp. Vi skal fortsette å kjempe, vi skal fortsette å presse på. Vi skal fortsette å kjempe for de som føler seg oversett. Vi skal fortsette å sette fokus på at føde og barselomsorg dreier seg om nærhet og trygghet, under, etter, men også før fødselen.

Kjære framtidige mor og far på Nordmøre, dere blir sett, dere blir hørt. Fødeavdelingen i Kristiansund skal åpne igjen. Vi stryker bunadsskjorta og bretter opp ermene, målet er nært og vi er klare til fortsettelsen.

Av: Marie Grødahl Brekkan
Bunadsgeriljaen