Å opprette et privat mottak for flyktninger i en krisesituasjon er ikke veldig vanskelig. Alt du behøver er et hus med nok rom, toalettfasiliteter og senger. Samt at du kan krysse fingrene og håpe på at ingen reagerer på at lokalet du tilbyr som midlertidig boplass ikke er vasket, ikke har varmt vann, ikke har gardiner og rent sengetøy, ikke har kjøkkenfasiliteter som er adekvat, ikke har lås på døra, ja liketil mangler dør til rom/boenhet. Det er jo tross alt mennesker på flukt fra elendighet, krig og nød, så de bør bare være takknemlige for det de får.
Det kan nesten virke som om det er slik aktører på det private markedet for asylmottak tenker.
Dette er ikke noe jeg, eller andre med meg, kommer på i 2022. Dette er noe man har sett i mange år. Det har egentlig alltid vært slik i det private mottaksmarkedet. Billigst mulig drift, mest mulig fra staten inn på bok til å drifte. Det er en enkel resept for god inntjening på mennesker i nød.
Om man i tillegg setter opp et minimum, et absolutt minimum, av bemanning, både på oppfølging ved ankomst, veiledning, renhold og formidling videre til skole og andre nødvendige institusjoner i velferdsstaten Norge, ja så har man enda bedre inntjeningsmulighet ved drift av mottak.
Ikke nok med at man har et stort profittpotensial i mottaksdrift, man kan jaggu slå seg på brystet og nynne høyt med til David Bowies låt «Heroes» også, i alle fall om man ser seg som akkurat det, en helt. (Pun intended).
At vi nå opplever at flyktninger fra Ukraina reagerer på den standarden, eller mangel på slik, som møter dem på mottak der de blir plassert er noe vi skal ta både til ettertanke og til etterretning. Samtidig er det noe vi burde ha vært forberedt på, da dette ikke er første gang vi opplever masseflukt og store tilstrømninger av flyktninger. Vi bør kanskje ikke akseptere at vår varme og inkluderende velferdsstat gang på gang blir en pengebinge for griske profitører som ikke ofrer de som er på flukt så mye som en tanke før de står på døra og banker på med bistandspungen i hånda.
Alle som kommer til Norge i en fluktsituasjon har behov for veldig mange offentlige tjenester for at livet de har flyktet til skal bli så bra som overhodet mulig. Kommunene har mange tiårs erfaring med mottak av flykninger, også store mengder i akutt krise. Gi kommunene rom til å ta imot og ivareta på best mulig måte.
Om myndighetene kunne forbeholdt de midlene de har til anvendelse til å sørge for et godt og verdig liv til alle som kommer til Norge på flukt ved å øremerke dem til nettopp kommunene, så kanskje vi kunne unngått å bygge mer tragedie og mer ubehag på en allerede tragisk og ubehagelig situasjon for de som kommer til Norge på flukt fra krig og bomber.
Men enn så lenge så har vi altså lagt til rette for at noen skal kunne sette seg på toppen av pengebingen og synge «We can be Heroes…»
