Etter å ha lest gjennom debattinnlegg av tidligere statssekretær i FD Oddmund H. Hammersland i Forsvarets Forum den 20.7.22 og Generalløytnant Yngve Odlo i Dagens Næringsliv den 8.6.22, sitter jeg med en rar følelse. Her har vi en tidligere byråkrat som våger å tegne et bilde at et forsvar som vi i befolkningen har, mens en leder i forsvaret hevder at alt er såre vel?
I Yngve Odlos innlegg kan man lese «For at allierte skal kunne komme oss til unnsetning må vi ha et troverdig og kompetent førstelinjeforsvar. Tidsestimat å få allierte forsterkninger er en teoretisk eksersis. Derfor har ikke det norske Forsvaret noen ambisjon om hvor mange dager, uker eller år vi skal kunne forsvare oss. Vi må kunne forsvare oss til vi har nådd våre målsettinger. Vis skal bevare nasjonen og våre verdier. Vi skal bevare friheten til å være den man vil, elske den man vil og leve slik man vil – uten frykt» Vi må nok erkjenne at hensikten med innlegget er å berolige, men er falsk trygghet og beroligelse det samme?
Ser vi mellomkrigstidens strømminger i samfunnet, reflektert i dagens politiske miljø?
Det finnes nok rikspolitikere som leter etter alibi for å holde forsvarsutgiftene nede, selv i urolige tider som vi har nå. Stortingsrepresentant Guri Melby (V) har i VG uttrykt at en økning av forsvarsbudsjettet vil særlig gå ut over kampen mot klimaendringene. Med Norges mikroskopiske bidrag i utslippsregnskapet, spiller ikke det så stor rolle.
Etter ganske stort press på den forrige regjeringen fikk man på plass en forsvarskommisjon. En kommisjon som til alt overmål fikk en leder med pasifistiske holdninger. Det første Knut Storberget gjør er å invitere barn til å si sin mening om hva som er Norges viktigste sikkerhetsutfordring? BARN?
Skal vi bygge fremtidens forsvar av Norge etter hva BARN mener?
Det minner meg om en uttalelse fra Bastholm (leder i MDG) foran valget i 2021, der hun er bekymret for den behandlingen hennes 13 årlige politikere får på sosiale media.
Kan det være på tide å få erstattet yrkespolitikerne?
Nå består heldigvis kommisjonen av flere enn lederen. Men når den nevnte lederen går ut med at det må kunne ligge besparelser i et tettere samarbeid med Sverige og Finland, så blir det feil utgangspunkt. Vi må evne å se de forsvarsmessige fordelene med et samarbeid ikke besparelser. Heldigvis har vi også fått på plass Totalberedskapskommisjonen under ledelse av tidligere forsvarssjef, General Harald Sunde. Personlig har jeg større tro på denne kommisjonen enn Forsvarskommisjonen.
Norge er medlem av NATO og det skal vi fortsette å være. Men Stortinget har skyv historien under teppet og gradvis bygd ned forsvaret til det vi ser i dag, hvor vi har en langtidsplan som bygger på det dårligste/billigste av 4 alternativ som daværende forsvarssjef admiral Bruun Hansen la frem. Vi skal støtte et NATO, men vi må aller først evne å forsvare oss selv, selv beroligende ord fra en i forsvarets ledelse hjelper lite når man har sett hvordan budsjettene har utviklet seg etter den kalde krigen var over.
24. februar ble det krig i Europa. Rundt oss bidrar land både EU og Natoland, ja selv vi i Norge gjør det. Svært få av disse landene bygger ned forsvaret i denne situasjonen, eller? I Norge har vi satt i stand våre F-16 fly som skal selges, men man stopper ikke denne prosessen. I det trusselbildet vi har kunne man muligens utsatt salget noe.
Siden den kalde krigen har vi bygd ned forsvaret, etter nesten 30 år med systematisk nedbygging tar det tid å bygge opp et troverdig forsvar. Det hjelper lite at vi har verdens beste spesialsoldater og er en stormakt på etterretning. Det er bare en liten flis av totalforsvaret
Vi har 4 fregatter, havgående marinefartøy som skal forsvare våre havområder. La oss håper at forsvarskommisjonen evner å anbefale å anskaffe minst 4 til. Denne gangen med noe kraftigere bestykning. Vi har Kystvakta til å ta seg av inspeksjoner, la oss ha marinefartøy bygd for det de er beregnet til forsvar av landet. Disse fartøyene utgjør i høyeste grad førstelinjeforsvaret, la de bli utstyrt til å ivareta denne rollen.
Den forsvarspolitikken Stortinget har vedtatt gir oss et forsvar hvor vi snart ikke evner å stå på egne bein, vi støtter oss naivt til militært samarbeid slik at vi snart ikke evner å stå oppreist. Vi har ressurser til å styre forsvaret uten at det går på bekostning av velferdsstatens grunnmur og byggverk. La o ss begynne med å se kritisk på hva vi bruker penger på. La oss se på Humanitære prosjekt, fredsdiplomati og forhandlinger. Norge ligger helt i toppen med ca 1% av BNP i bistand. FNs målsetting er 0.7% mens gjennomsnittet på giversiden er 0,3%
Det synes stadig klarere at det er de underliggende, politiske strømninger og prioriteringer som utgjør vår største sikkerhetsrisiko.
INP har siden stiftelsen hatt et klart mål om å styrke forsvaret, vi så det da og vi ser det i dag. Militært forsvar og beredskap har rett og slett ikke nok interesse. Hverken i politiske kretser eller i befolkningen for øvrig.
Vi ser en verden der grensene viskes mer og mer ut, et politisk miljø i Norge som tar mer hensyn til EU enn eget land. I dette bildet ønsker INP å rette søkelyset noe mer i retning av Norge. Skal Norge fungere godt i verden er vi nødt til å ha det bra i eget hus. Det får vi ikke slik politikken drives i dag hvor vi har et Storting som fremstår som et distriktskontor for EU.
Det norske folk fortjener et troverdig forsvar, da trenger vi ledere ikke politiske nikkedukker.
Industri og Næringspartiet-INP er et moderat sentrumsparti som ønsker utvikling ikke avvikling av Norge.
Det synes stadig klarere at det er de underliggende, politiske strømninger og prioriteringer som utgjør vårt største problem som nasjon.
Militært forsvar og beredskap mer generelt mot ulike trusler mot vårt samfunn har rett og slett ikke nok interesse og oppmerksomhet.
