Det er visst slutt på den tiden da politikerne hadde vårt beste i sinnet. Jeg tenker på den gangen vannkrafta var billig for alle i hele landet og ryggraden i kraftkrevende industri.

Nå har kraft blitt veldig ettertraktet. Politikere snakker om «havindustrieventyret». Vi skal bli en stormakt innen kraft, må vite! Vi skal bygge batterifabrikker, produsere ammoniakk og hydrogen og eksportere, eksportere, eksportere.

Men er det ikke ganske spesielt at det er vi forbrukere som må finansiere det neste «industrieventyret»? Er det da et eventyr, eller er det et mareritt? Det spørs vel hvem man spør.

For store utenlandske fond, som ser sitt snitt til å stikke av med skattepengene våre ut av landet og parkere dem i et skatteparadis, så er det jo et eventyr. De kan bokstavelig le hele veien til Caymanøyene, så naive og lettlurte er nordmenn at de byr på folkets surt opptjente penger. Penger som det ligger arbeidsinnsats bak, og som i stedet bør komme folket til gode. Jeg mener at dette er å svindle det norske folk.

Hvis noe høres for godt til å være sant ut, så er det som regel det. Også dette såkalte «eventyret». For noen et eventyr, ja, men for oss vanlige borgere altså et mareritt. Bryr man seg i tillegg om naturen, miljøet og dyrelivet, blir marerittet enda større, for nå vil EU ha opp vindkraft i en fei gjennom RePowerEU, og man blir stemplet som tulling av NHO-sjefen. Det er jammen spesielle tider vi lever i.

Problemet er bare at det mangler én vesentlig brikke i dette «eventyret»: Kraft. Så da må det produseres MER kraft, er mantraet. Blant annet vindkraft. I bøtter og spann, både på land og til havs. MEN, og det er et stort men: Vindkraft koster MYE mer enn vannkraft å produsere. Så for å gjennomføre dette «eventyret», så må vi forbrukere betale det, rett og slett.

Vi må også betale for nettet og for de nye, fine SMART-målerne som de kan bruke for å koble ut strømmen vår. For VI må jo rasjonere og bruke så lite strøm som mulig, så klart, så det blir nok strøm til «industrieventyret». Og gjør vi ikke det, skal vi jammen få svi økonomisk!

Jeg leste her i går om en flink glassblåser her i Bergen, Stine Hoff. Bergens Tidende hadde en reportasje om henne. I hele 30 år har hun hatt glassblåserverksted på Hop her i Bergen. Men i juni så hun seg nødt til å slå av glassovnen på grunn av de høye strømprisene. Det er den glassovnen som hun bruker til å skape med. Det er den glassovnen som i 30 år har gitt henne inntekt, mat på bordet og skatteinntekter for Bergen kommune. Nå er den kald og død. Ovnen som har smeltet sandmasser om natten og gitt varme til glassblåsingen om dagen. Den må nemlig stå på døgnet rundt, for det tar 3 døgn å varme den opp. Den kan ikke skrus av og på fra time til time alt etter hvordan det ligger an med strømprisen.

Før prisbonansaen pleide strømregningene hennes å ligge på ca. 6000 kroner i måneden. Hadde ovnen vært i drift nå, ville hun ha måttet betale 45.000,– for den samme strømmen, dvs. over 7 ganger så mye! Hun ville da gått med underskudd hver eneste måned. Og hun har heller ikke anledning til å øke prisene slik at kostnadene dekkes inn på den måten, for da blir det så dyrt at ingen vil eller kan kjøpe dem.

Visste du forresten at glassblåserfaget står på UNESCOs liste over verneverdige håndverk? Nå står det faktisk i fare for å dø ut pga. de høye strømprisene.

I hele Sør-Norge finnes det 20 glassblåsere, og Stine Hoff er den eneste i Bergen som tilbyr lærlingeplass. Nå spøker det for alle sammen. For dette passer ikke inn i regjeringens «eventyr».

Jeg har selv kunstglass, som jeg har fått i gave. En skål med stett, en uten og en karaffel. Er de ikke vakre? Bare så synd at slike små bedrifter går konkurs. For hun er ikke alene om å kjenne på konkursspøkelset. Bakerier, gartnerier og vaskerier melder om det samme.

Ingen av disse unner Bergens Tidende et rødt øre i såkalt strømstøtte. Men for Støre betyr nok ikke konkursen din, Stine Hoff GLASS, noen ting. Han har jo uttalt at konkurser må vi tåle i et samfunn som går godt. Merk at strømstøtte er konstruert for å bøte på et politikerskapt problem. Vi hadde slettes ikke behøvd strømstøttestrømpe.

Med nasjonal kontroll over krafta og prisene hadde vi ikke vært i denne situasjonen her. Politikerne ser ut for å ha glemt at krafta er vår. Det er vi som eier den. Det er vi som har betalt den. Nå skal vi altså betale den på nytt, flere ganger. Og naturen og dyrene skal også måtte betale. Er det ingen ting som betyr noe mer for politikerne våre?

Gir de fullstendig blaffen, så lenge de får være koblet på EU og det dysfunksjonelle kraftmarkedet som drar oss med i dragsuget?

Nå blir jeg nok anklaget for å være «strømnasjonalist», det siste nyordet til MDG. Men det får så være. Fra før av er jeg en tulling og en følelsesstyrt aktivist, samt også en potensiell terrorist, så jeg tåler en merkelapp til. For det eneste jeg vil, er at det skal bli levelig for norske strømkunder, både privatkunder og bedrifter, og at ikke politikerskapte strømpriser skal ta knekken på folks privatøkonomi samt føre til konkurser.

Jeg er imot at Norge skal være EUs grønne batteri og en råvareeksportør. Jeg mener at vi heller må fokusere på verdiskapning her i landet. Det gir 8 ganger så mye avkastning som å eksportere en råvare.

Men kjenner jeg politikerne rett, så gir de seg vel ikke før det siste smelteverket er lagt ned og fjellheimen og havet er pepret med vindturbiner. Og når det viser seg at vindkraft er et blindspor, da står de der med skjegget i postkassen og sier nok en gang «Dette kunne ingen forutse. Ikke skyld på oss. Det var ingen som advarte oss.»

Da vil jeg svare: «Tullingene advarte dere, men dere lyttet ikke. Dere stengte oss ute fra debatten og blokkerte oss på Facebook.
Det var kanskje ikke så smart?»