Fredag avslørte Tidens Krav at AMK i Ålesund sendte en for tidlig fødende til sykehuset i Kristiansund, selv om fødeavdelingen i Kristiansund som alle vet er stengt. Dermed skjedde det som mange har advart mot hele tiden. Nedlagt fødeavdeling fører til at mor og barn ikke får hjelp i tide, og utfallet er det verst tenkelige. Utfallet er dessuten irreversibelt og ugjenkallelig. Det finnes ikke avbøtende tiltak mot meningsløse dødsfall som en følge av at spesialisthelsetjenesten svikter.
Nordmørslista ble stiftet som følge av vedtaket om å legge ned akutt og føde i Kristiansund, og siden stiftelsen har vår viktigste oppgave vært både å kjempe imot, å minne om, og å kritisere det uansvarlige vedtaket om å fjerne akutt og føde i Kristiansund. Vi har også hele tiden vært kritiske til nedbygging av beredskap for fødende, nedleggelse av barneavdelingen, og at AMK er plassert i Ålesund og dermed mangler kritisk førstehåndskjennskap til både geografiske forhold på Nordmøre og ikke minst hvilke tjenester som er mulig å utføre ved sykehuset i Kristiansund. Når ikke en gang ansatte ved AMK i Ålesund er klar over hvilke kritiske tjenester som ikke er tilgjengelig i Kristiansund, kan man jo til en viss grad forstå hvorfor det ikke er et samstemt opprør fra de ansatte i helseforetakene over den livsfarlige nedbyggingen av spesialisthelsetjenesten. De er jo ikke klar over det. Det er imidlertid litt uklart om det er de ansatte i andre deler av foretaket som selv velger å lukke øyne og ører for det som skjer og har skjedd, eller om de bevisst er ført bak lyset av ledelsen. Like ille er det uansett.
Det er vanskelig å finne eksempler på noe mer opprørende enn at tryggheten blir tatt fra oss ved at kritiske sykehusfunksjoner blir nedlagt og sentralisert. Det nærmeste vi kan komme for å finne enda noe enda verre er krigshandlinger og naturkatastrofer. Men at sivilbefolkningen i et rikt land blir utsatt for dette i fredstid er vanskelig å forstå. Likevel ser vi at dette antagelig er en bagatell for regjeringen, for stortinget og for nasjonale medier. Både Støres regjering og Solbergs regjeringer har vært gjennom utallige «kriser» som har ført til at statsråder har vært nødt til å gå. Statsråder som har utnyttet regelverket til egen vinning, statsråder som har utnyttet sin egen posisjon til å plassere nære venner og familie i gode posisjoner og nå sist statsråder som ikke har forstått habilitetsreglene. Alt dette er alvorlig nok, men det som er virkelig urovekkende er at statsråder som tar beslutninger i egenskap av sin rolle som statsråd som ikke bare går ut over statskassen og bidrar til å berike dem selv og deres kjente, men som faktisk utsetter befolkningen for risiko og død, de statsrådene får sitte trygt.
Anne-Grethe Strøm-Erichsen var statsråd da akutt og føde i Kristiansund ble vedtatt nedlagt på Vikaneset i 2010. Hun omgjorde ikke vedtaket, men lanserte i stedet «fellessykehus», som i praksis ville innebære nedleggelse av minst ett sykehus. Anne-Grethe Strøm-Erichsen ble sittende.
Bent Høie var statsråd da det såkalte «felles-sykehuset» ble lagt til Molde, stikk i strid med anbefalingene fra direktør Astrid Eidsvik. Høie ble sittende.
Ingvild Kjerkol var statsråd da fødeavdelingen i Kristiansund ble nedlagt, i strid med regjeringens tiltredelseserklæring og i strid med stortingets vilje. Så langt har Kjerkol blitt sittende, og hun blir nok sittende gjennom dette også. Både for regjeringen og for stortinget er det helt tydelig hvilke prioriteringer som veier tyngst, hva som er kritikkverdig og hva som må regnes som akseptabel risiko.
Det er en langvarig kamp vi kjemper. Men vi skal fortsette å kjempe den.
