Anne Grethe Holmen har et spennende innlegg i TK 24.07.2023 (krever abonnement) hvor hun belyser en del sentrale spørsmål innenfor helse og omsorg.
Omsorgspolitikk er et begrep vi er omfattet av fra vugge til grav og at vi eldre skal behandles spesielt, blir kunstig, selv om noen eldre trenger flere tjenester enn gjennomsnittet.
Alle innbyggere må få den sammen retten til behandling og hjelp uavhengig av alder. Lov om kommunale helse og omsorgstjenester av 2011 regulerer de lovpålagte tjenestene fra vugge til grav. Det er tjenestespekteret utenom de lovpålagte tjenestene vi må bestemme omfanget av og det er en del av lokalpolitikken.
I Norge har vi hatt to babyboomer, en etter første verdenskrig og en etter andre verdenskrig. Den første økningen av eldre hadde vi rundt tusenårsskiftet, som resultat av de store barnekullene etter første verdenskrig. Den andre økningen i eldre står vi ovenfor nå, som et resultat av barnekullene etter andre verdenskrig.
Anne Grethe har selv vært lokalpolitiker og varaordfører i den første perioden med eldreøkning, så et gyldens spørsmål må være hvordan omsorgen ble gitt for 20 - 25 år siden, kontra det vi ser i dag.
Kristiansund er tradisjonelt en gammel arbeiderklasse by, hvor mange eldre er utslitt etter et langt liv i fysisk arbeid.
Av kommunene i Møre og Romsdal har Kristiansund den laveste forventede levealder av samtlige kommuner, men også i Kristiansund er forskjellene store. De med høyere utdanning forventes å leve fem år lengre enn ufaglærte og håndverkere. Forventet levealder for menn 78,7 år og for kvinner 82,7 år.
Pensjonsreformen av 2011 har gitt store forskjeller på pensjonene fra gruppe til gruppe, og at Kristiansunds pensjonistbefolkning ikke favoriseres i denne reformen, er ingen hemmelighet. Dette bygger både på levealdersjustering, alleårsregel og kutt i etterlattepensjon.
De aller fleste av oss eldre trenger lite hjelp før vi går ut av tiden, ca. 5 prosent over 80 trenger sykehjemsplass og ca. 5 prosent over 80 trenger hjelp i hjemmet.
Gjennomsnittsalderen på sykehjem i Kristiansund er 84 år.
De siste to regjeringer har innført hver sine pengeløse reformer: «Leve hele livet» og «Bo trygt lengre hjemme».
Begge disse reformene trenger oppfølging langt utover det som «den kommunale helse og omsorgstjenesteloven» regulerer. Ønsker de sentrale myndighetene å gjennomføre disse reformene må det bevilges øremerkede midler til formålene. Husbanken må også få en helt annen rolle enn i dag. Først og fremst gjennom tilskudd ombygging av boliger for delvis universell utforming. Eldrerådet i Kristiansund har et initiativ i denne sammenhengen og det blir spennende hvordan hovedutvalg og bystyret følger opp denne utfordringen. Kristiansund Senterparti tar denne utfordringen og vil også løfte denne problemstillingen opp mot Kommunal og distriksminister Sigbjørn Gjelsvik, spesielt for økte tilskuddsmidler til etterkrigsboliger.
I Kristiansund har vi tre råd oppnevnt av Bystyret, Ungdomsrådet, Rådet for mennesker med nedsatt funksjonsevne og Eldrerådet.
Kun Ungdomsrådet har fast representasjon i Bystyret med talerett. Eldrerådet har vedtatt og ønsker at alle tre råd skal ha like rettigheter. I det nye reglementet vil Kristiansund Senterparti foreslå at alle tre utvalg får representasjon og talerett i Bystyret.
Det er jo fortsatt sånn at det er de med skoene på som vet hvor de trykker.
I siste periode har det stort sett vært jeg som har frontet Eldrerådets synspunkter i Bystyret, selv om jeg er representant i Eldrerådet fra Kristiansund Pensjonistforening, som ideell. Riktig hatt er alltid viktig, men alle i Eldrerådet er folkevalgte etter kommuneloven og synspunktene er alltid viktig å videreformidle i Bystyret.
Kristiansund Senterparti har tatt opp den problematiske situasjon med sykehjem, helt siden stengingen/ombygging av Rokilde, og de utfordringer dette ga for Kristiansundssamfunnet, spesielt mot kommunens lovpålagte oppgaver.
Vi var med i flertallsvedtaket som besluttet nytt sykehjem på Gomalandet og er stolt av det.
Selv har jeg drevet frivillig arbeid i seks år, siden jeg ble pensjonist. Eldrepolitikk, sammen med næringspolitikk, har vært min drivkraft for å bli lokalpolitiker, noe jeg tidligere i livet ikke hadde mulighet for, som langpendler.
Arbeidet mellom frivillige og kommunens ansatte har vært upåklagelig etter min mening og felles prosjekter gir resultater og samhold i kommunen Av prosjekter kan nevnes «Eldre ut av ensomhet», «Spreke seniorer i borettslag og sameier», data og internettopplæring, trening og trim gjennom Friskliv og mestring.
Barmanhaugen senior og aktivitetssenter har blitt en arena for de eldres organisasjoner og andre ideelle. Dette forebygger ensomhet og alle gode krefter drar i samme retning. Det er dette vi må få til mere av, for hele lokalsamfunnets beste.
