I september er det lokalvalg. Da stiller jeg til valg som førstekandidat for Rødt Kristiansund.
I Kristiansund står vi ovenfor store sosiale utfordringer. Dette er ikke noe jeg dikter opp. Det er dokumentert en negativ utvikling gjennom flere år.
Flere og flere sliter med helse, rusrelatert helse, psykisk helse, fysik helse, tannhelse og alle de tilleggsutfordringene dette gir.
Oppvekstvilkårene i Kristiansund er dessverre langt fra optimale. Barn og ungdom havner lett i en av de overnevnte helsekategoriene, og dette gir seg igjen utslag blant annet på skolen og i barnehagen.
Skolene og barnehagene gjør sitt beste, ut fra forutsetningene, det samme gjelder Pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT) og andre tjenester som skal hjelpe barna og ungdommen.
Da er det for meg veldig merkelig å være medskyldig, som politiker, i at de nødvendige tjenestene i de interkommunale samarbeidene bygges ned på grunn av vedtak vi fatter i Kristiansund.
Som vertskommune, eller største eier, legger vi føringer for hvor godt de interkommunale tjenestene er rustet, også for nabokommunene våre.
Dersom vi vedtar reduksjon i rammene vi gir til de tjenestene, så blir dette også førende for innskuddet fra nabokommunene.
Skikkelig dårlig vertskap, spør du meg.
Når man i tillegg argumenterer med at penger må flyttes fra den ene tjenesten til den andre, så er vi inne i et blindspor.
Et blindspor som har fått sitt klimaks i en investeringskåthet som knapt nok har sidestykke i Norge i 2023.
Det er kanskje på tide å se helt på nytt på blant annet eierporteføljen til kommunen, og se på hvor vi kan fristille midler der?
Om du tenker nogenlunde likt som meg, så kan det jo hende det kan være greit å huske dette når du skal levere stemmeseddelen, enten ved forhåndsstemmingen eller på selve valgdagen.
