Sist uke var jeg på en av mine daglige runder med hunden. Denne runden går ofte forbi Idrett, enten på «nedre kortside» eller ei av langsidene. Det er egentlig litt opp til Mira, altså hunden, hvilken rute vi velger, men hun vil gjerne forbi Idrett.
Kanskje det er fordi det ikke er så sterilt der, eller kanskje det er fordi det er så mange andre av hennes artsfrender som også velger å gå den samme ruta når de er ute for å vise fram de som sørger for at matfatet er fullt og at etterlatenskapene blir forskriftsmessig deponert der de skal.
Uansett, tilbake til idrett, og budskapet Mira ønsker å sende med dette. Fordi når vi passerte idrett akkurat denne ettermiddagen, så var det veldig mange barn der som spilte fotball og hadde det etter alt vi greide å oppfatte det som, veldig gøy. Sammen.
Det var barn av ulike aldre og ulike nasjonaliteter, og praten gikk lekende lett mellom dem samtidig som de forsøkte å få en fotball til å gå i den retningen de ønsket. Mira var ikke veldig opptatt av fotballen, men syntes det var stor stas med en liten gresstust der det tydeligvis var lagt igjen en beskjed som måtte besvares. Dyrenes Facebook der da kanskje?
Men jo, tilbake til de fotballsparkende barna. De hadde en voksen med seg, og han hadde litt bedre kontroll på retningen av ballen enn barna, det må sies. Uten at jeg, eller Mira, er eksperter på retningsstyring av ball, så kunne det se ut som om den voksne som var der sammen med alle barna hadde noe å bidra med i den retningen. Kanskje ikke så rart egentlig når det ble ropt fra de fleste av barna «hit da Coly», «kom igjen Coly». Deri ligger nok forklaringen på retningsstyringen vil jeg tro. Han har da noen år på baken, eller rettere sagt på banen, denne mannen.
Nå tilbragte han altså tid sammen med mange barn, på en idrettsbane, midt i byen. Er ikke det helt fantastisk? Mira synes i alle fall det. I den grad en hund kan synes fotball og barnelek er fantastisk. Jeg synes det er et veldig godt vitnesbyrd på hvor viktig det er å ha nettopp en slik arena, og nettopp denne arenaen, Idrett, midt i byen. Lett tilgjengelig og åpent for alle. Gjennom lek bygges framtidens idrettsprestasjoner, og her, i Kristiansund sentrum, har virkelig prestasjoner blitt født.
Mira legger seg ikke stort bort i det politiske virket til matfatet, men matfatet, altså jeg, Sigve Torland, legger meg nok litt mer bort i det. Jeg greier ikke, selv med min beste godvilje, å se noen som helst annen årsak til at det nå er fremmet forslag om omregulering enn at det er starten på slutten for Idrett som lekegrind, myldreplass og utviklingsarena til fordel for fortetting og såkalt byutvikling.
Det er mange årsaker til at jeg mener dette, men Mira mener at de bør jeg få presentere i riktig fora, altså bystyret, når den tid kommer. Men hun (d) mener at jeg skal være tydelig på budskapet: Idrett må bestå!
