Over tid har det vært vanskelig å tenke og skrive om det som har skjedd og skjer med vårt sykehus. Blodet blir for hett i årene og blir lett å la uttalte og skrevne ord ende ut i en uendelig edder og galle. Det føles som om hjertet brister når men ser at hjertet i vår by i Hermann Døhlens vei blir skåret ut og lagt på alteret til Helseforetakets direktører.
Gjennom år har jeg blitt anklaget fra de høyere herrer og deres hånd-langere for at jeg har villet ha omkamp på beslutningen om å legge ned vårt sykehus. Virkeligheten har vært at det er direktørene som har tatt omkamp på omkamp gjennom å overse vedtak og løfter gitt underveis til et bysamfunn som har slåss for sitt hjerte i byen. En regulær utmattelseskrig hvor vi Baillsundere har havnet i kategorien uverdige i de høye herrers ord og handling. Dette er resultatet av den politiske beslutningen om å gjennomføre Helseforetaksmodellen i norsk helse-vesen, hvor excellarkene tar over for håndfaste og trygge begreper som helse, liv og sikkerhet. I excellarkene er det ikke rom for «den gyldne time», som er avgjørende for liv og helse. Excellarkene teller heller ikke tilfeldige offer for en feilslått helsepolitikk.
Excellarkene forteller oss at kostnadene for monumentet på Hjelset er på høyde det det ble anslått å oppruste Lundavang for videre drift og beholde vårt sykehus i Herman Døhlens vei. Og enda er de ikke ferdige!!! Vi har fått et helt batteri med direktører, som har fått infisere helsevesenet, og som tar sine beslutninger med lovfestet rett fra et flertall på Stortinget.
Om jeg skulle finne på å beklage språket fra mitt uverdige ståsted som innfødd og ufaglært Baillsunder for å underkaste meg Direktørenes hersketeknikker og løgner?
Beklager, men det er for sent fra mitt uverdige ståsted!
Mitt hjerte brenner for lokalsykehuset vårt nå og for all framtid.
