Hvor lenge klarer folk å holde hodet over vannet? Etter to ferieuker med bobil er jeg sterkt kritisk til kostnadsnivået, og mener tiden er inne for å stille spørsmål om hvor mye galt det er mulig å gjøre for denne regjeringen – som den forrige.
Hvordan har vi som land klart å komme dit vi er nå?
Vi skulle til Tromsø fra Buskerud, og kjørte Norge på langs nordover. Det første som møter deg er bomstasjoner, og noen steder står de så tett at de nærmest er å regne som gjerdestolper. I seg selv er dette blitt noe som regjeringene lener seg på for at befolkningen selv skal betale store deler av kostnadene med utbedringer av veier. Dette gjør folk med en lønn hvor personskatten allerede er trukket. Bomkostnadene på ruten jeg kjørte nordover var kroner 1402 kr med noen tillegg hvor det ikke sto pris. På turen tilbake kjørte vi Finland og Sverige for å sammenligne; antall bompasseringer på ruten sørover var rett og slett ingen, de dukket opp igjen straks jeg var innenfor grensen til eget land igjen.
Nå skal det sies at det sikkert er enklere å bygge vei der det ikke er høye fjell og dype daler, men vi er et av verdens rikeste land og har en regjering som fullstendig overser vår egen samferdsel. Eller, det vi si, vi har en minister som prioriterer et ekstra spor jernbane hjem til egen by (Fredrikstad). Nå har jeg tidligere kjørt Sverige og Finland mange ganger på turer til nord, og blir fortsatt like imponert over at de gjennom Sverige har klart å lage bredde til tre kjørefelt hvor det veksles på to og ett felt nord og sør for at folk skal komme trygt forbi kjøretøy som kjører saktere enn annen trafikk. Det er rett og slett tryggere for alle, når de i tillegg bredder ut avstand til skogen fra veien for å skape bedre sikt, viser det at de tenker trafikksikkerhet. Her har vi mye å lære, og vi trenger folk på stortinget som kan tenke konsekvens politikk.
På en slik tur brukes også diesel, og med de prisene vi i dag har på norske stasjoner som oljenasjon, blir man rett og slett oppgitt og forbannet. Prisen veksler mellom kr 22 og kr 24, og det er viktig å være våken når man trenger å fylle tanken. At vi som oljenasjon har slike priser er rett og slett overraskende når Sverige klarer å levere diesel fra kr 17 til kr 19. Igjen bør vi som befolkning stille spørsmålet om hvordan er vi kommet ditt at vi med en lønn hvor vi betaler dyre skatter, også må betale høye avgifter når vi bor i et land hvor vi nærmest er avhengig av bilen. Var det ikke SP parti som gikk til valg på drivstoffpriser under kr 20?
Den siste kostnaden er prisen på campingplasser eller bobilparkeringer, de har variert fra kr 300 til kr 600 pr. døgn i Norge. Dette er faktisk noe jeg kan ha forståelse for da driftskostnadene under sittende regjering har økt så kraftig at mange eiere av campingplasser har tatt konsekvensen av dette. De har rett og slett gitt opp og lagt ned.
Ja, det er mange bobiler langs de norske veier, men det er sjelden du ser barnefamilier som er ute på tur. De store flertallet av norske bobilturister er tilsynelatende folk som har passert 65 år. Har vi kommet dit hvor et stort flertall av barnefamilier rett og slett ikke har råd til en god ferie?
Er norsk økonomi så skakkjørt at det bare vil bli verre? Vi trenger en ny kurs, vi trenger folk på stortinget som tenker konsekvenser – konsekvenser for de som lever, jobber og bor i Norge.
Vi trenger Industri- og Næringspartiet, vi vil jobbe for endringer til det bedre for befolkningen. Vi er sterkt imot prinsippet med bompengefinansiering av veiutbyggingen, som er basert på at Samferdselsdepartementet er gitt tillatelse til å kunne kreve bilistene for bompenger, noe som ser ut til å ha blitt mer regelen enn unntaket.
INP mener at utbygging av infrastrukturen her til lands er å betrakte som en utgift til inntekts ervervelse. Gode ferdselsårer bidrar til økt verdiskapning, bosetting, turisme og ikke minst trafikksikkerhet, som kommer alle til gode i en eller annen form. Det å betale bompenger føles som en urettferdig ekstrabelastning på toppen av alle skatter og avgifter i flere omganger for å skaffe seg kjøretøy og tilsvarende for å benytte dette i samfunnets interesse.
Av: Roger Larsen, Nestleder INP
