Espen Remme angrer seg. Han ønsker ikke lenger å legge ned fødeavdelingen i Kristiansund i august.

Vel, denne gangen er det for sent. To ganger tidligere har helseforetaket forsøkt å legge ned fødeavdelingen; begge gangene mislyktes etter mistillit og store protester fra folket.

Så lenge jeg husker har fødeavdelingen, barneavdelingen, og sykehuset vært under press for nedleggelse og flytting. Når 10.000 mennesker møtte opp for å protestere mot nedleggelsen av Føde og Akutt i 2010, var jeg 14 år gammel. Jeg kan ikke selv huske en tid der sykehuset vårt ikke har vært under en eller annen trussel. Nå er jeg 23 år gammel. Det eneste jeg ønsker meg, er en fremtid der vi på Nordmøre kan leve i en trygg og forutsigbar tilværelse, uten å være redd for å miste jobber, nærhet til helsehjelp, eller helt grunnleggende tjenester for samfunnssikkerhet.

I denne runden har folket på Nordmøre igjen vist sitt raseri, og sin fortvilelse over den situasjonen vi er blitt tvunget inn i. Men denne gangen merker jeg en forskjell. Når jeg snakker med folk i min omgangskrets eller familie, eller overhører samtaler på gata, hører jeg mer og mer ordet «Trøndelag». Flere og flere vil til Trøndelag for hver dag som går. De er lei av usikkerhet, fogderistrid og endeløs kamper mot foretak og andre makter som kun ønsker å bygge seg selv opp på vår bekostning.

For meg er Trøndelagssporet ganske enkelt: Jeg vil ha en fremtid. En fremtid for mine fremtidige barn der de ikke trenger å kjenne på den utryggheten det er å måtte kjempe i en alder av 14 for noe så grunnleggende som helsetjenester. Eller politimester. Eller viktige linjer på videregående skoler. Og det er nettopp en slik fremtid vi kommer til å få om vi blir værende i det som i 2020 blir Norges minste fylke, med en fylkesøkonomi og en helseforetaksøkonomi, som er så skakkjørt som den er i dag.

Så nå, Remme, nå kan du angre deg alt du vil. Denne gangen er det for sent. Denne gangen, har du vekket et kollektivt raseri som ikke kan slukkes. Denne gangen har du sprengt fylket.

Trøndelag, no kjæm vi hjæm!