Noen refleksjoner i etterkant av 14. og 15. mai:

Det ble en hjertevarm aksjon, i god Bunadsgerilja-ånd, foran Stortinget tirsdag 14. mai.

Bunadsgeriljaen nådde fram med et viktig og tydelig budskap. Politikerne lyttet til oss, og har uten tvil merket seg hva vi står for.

Vi hørte gode appeller, og traff hyggelige folkevalgte. Men samtidig fikk noen av oss den nagende usikkerheten… Hva tenker politikerne egentlig? Og hva er ren valgkampstrategi, som følge av det folkeopprøret som nå skjer?

Det er trist å kjenne på at kvinner og barns rettigheter synes svekket i forhold til tidligere.

Det er trist å ha følelsen av at vi går baklengs inn i framtiden.

Sitat Kjersti Toppe: «Fødande på Nordmøre ligg allereie dårleg an på fødestatistikken når det gjeld transportfødslar. No skal reisevegen bli enno lengre. Fødekvinner på Smøla, Aure og Halsa får ein reiseveg på opptil tre timar. Det er omtrent avstanden frå Oslo til Ål i Hallingdal.»

Det var faktisk ganske urovekkende å sitte ringside på Stortinget, etter selve aksjonen, å registrere at enkelte ikke lot seg affisere av alle de varsko som ble proklamert fra talerstolen, og også tidligere på dagen. – De viste det i hvert fall ikke gjennom handling.

Det kom tydelige og klare beskjeder om at det er risikabelt å legge ned føden i Kristiansund lenge før kompenserende tiltak er på plass, og også lenge før man vet hundre prosent sikkert om økonomien forsvarer realisering av et nytt – og ikke minst fullverdig –fellessykehus på Hjelset.

Som følge av sviktende økonomi, ser mange av oss nordmøringer faren for at det i praksis går fra å være to, til å bli et lokalsykehus i vår felles region med Romsdal. Mao at det i realiteten – samlet sett – blir et dårligere og smalere tilbud, med betydelig mindre kapasitet.

I Oslo noterte vi oss et ikke uventet resultat, etter votering på Stortinget denne tirsdagen i mai.

Forslaget fra SP og SV om ikke å godkjenne nedlegging av fødeavdelingen i Kristiansund, før fødeavdeling i det nye sykehuset på Hjelset er i drift, ble i Stortinget nedstemt med 51 mot 47 stemmer.

Det var trist å notere seg at våre egne representanter – fra Nordmøre – ble tungen på vektskålen. De kunne utgjort en forskjell, – og bedt om å bli fristilt i stemmegivning av samvittighetsmessige årsaker. Det ville vært en naturlig reaksjon, ettersom de alle tre – i forkant – var meget tydelige på at de var imot nedleggelse. Med dette som bakteppe ble deres votering helt uforståelig for en del av oss, som står på utsiden av det politiske spillet.

Vi opplever å bli sviktet, og vi erfarer i realiteten at et fullgodt tilbud til Nordmøres kvinner og barn ofres på maktens alter.

Etter aksjonen i Oslo, gikk turen videre til Ålesund.

Onsdag 15. mai markerte vi med vår tilstedeværelse på styremøte i helseforetaket. Med geriljaleder Anja i spissen, hadde vi håp om at styret i HMR ville forsikre oss om at føden i Kristiansund skulle bestå fram til et nytt, vel og merke fullverdig, fellessykehus står ferdig på Hjelset.

Slik gikk det ikke denne gangen, men vi lever i håpet om at det vil skje ved neste korsvei. Vi gir oss aldri.

Det var sørgelig å høre at det er de voldsomme reaksjonene, som gjør at styret stopper nedleggelsen av føden, og ikke alle innspill fra dyktige og kvalifiserte fagfolk som lenge har prøvd å bli hørt.

Ved å legge ned føden vet både styrets medlemmer og vi andre, at det blir lettere å punktere hele det gjenstående sykehustilbudet i Kristiansund. Og hvis det er dette som er meningen, så kan det bare beskrives som en temmelig kynisk, utspekulert og uverdig metode for å rasere både pasienttilbud og arbeidsplasser raskest mulig.

Men slik blir det vel kanskje når ting haster og virkeligheten skal tilpasses strategien, i stedet for at strategien skal tilpasses virkeligheten.

En ting er sikkert, – dette innbyr ikke til respekt for prosessen og de ansvarlige. Stopp i tide, det er ingen skam å snu.