Det finnes 2,5 millioner av dem i norske garderobeskap. Men hva gjør egentlig en bunad til en bunad?

Beltestakk, nasjonaldrakt, bygdedrakt, festdrakt, folkedrakt: Det er lett å bli begrepsforvirret når vi snakker om bunadskulturen i Norge. For dem som aldri fikk bunad til konfirmasjonen, eller for deg som i disse dager vurderer å investere i din første, kan det kanskje kjennes som å ta steget inn i en stor og uoversiktlig verden. Kari-Anne Pedersen, forfatter og konservator ved Norsk Folkemuseum, minner om at bunad ikke er – og aldri har vært – en beskyttet tittel.

– Jeg liker å si at bunader er litt som biler. Det er veldig mange av dem der ute, og veldig stor forskjell på kvaliteten.

Et symbol på motstand

For å kunne definere hva en bunad er, må vi cirka 120 år tilbake i tid, da Norges union med Sverige inspirerte en bølge av nasjonalromantisk motstandskamp. Forfatteren og kulturpersonligheten Hulda Garborg sto ved frontlinjen, og formidlet budskapet om norsk særegenhet og bondekultur gjennom debatt, teater, visesang og folkedans. Hun hentet elementer fra norske folkedrakter og lagde «moderne» versjoner, som fort ble populære tidlig på 1900-tallet. Bunaden var med andre ord ikke ment som en autentisk fremstilling av de tradisjonelle plaggene, sier Kari-Anne Pedersen.

– Garborg tok kvinnedrakten fra Øvre Hallingdal og gjorde den «tidhøvelig». Det skulle med andre ord ikke være en kopi av folkedraktene, men noe som var lett å gjenskape på egen hånd og bruke i det motkulturelle arbeidet Garborg og norskdomsrørsla sto for.

De tidlige bunadene, forklarer Pedersen, var i større grad et politisk virkemiddel i kampen mot selvstendighet enn reinspikka festplagg. Men om bunadene skulle brukes som symboler på det særnorske, hvorfor ikke bare etterligne de historiske folkedraktene så nøyaktig som mulig?

– Ingen kler seg som sin egen bestemor, sier hun. – Garborg ville gjøre noe som var mer i tiden, og appellerte til yngre mennesker. I tillegg måtte de nye bunadene kunne brukes til dans og teater Hodeplaggene de gifte kvinnene tradisjonelt gikk med, for eksempel, var både kompliserte og upraktiske. Derfor ble disse erstattet med broderte luer.

Folkedraktene som de nyskapte bunadene baserte seg på, var ofte stedsspesifikke, men kunne også variere sterkt innenfor et bestemt område.

– I for eksempel Setesdal eller Hallingdal hadde man veldig stedsspesifikke folkedrakter i gamle dager. Men det kunne likevel være forskjell på en stakk brukt til hverdags og en stakk brukt til pynt. Men snittet og fasongen var lik innad i området, sier Pedersen.

«Alle» vil ha bunad

Det er ingen tvil om at bunadskulturen lever i beste velgående. Ifølge Norsk institutt for bunad og folkedrakt henger det bunader i norske hjem til en samlet verdi på rundt 30 milliarder kroner, og stadig flere blir det. Kari-Anne Pedersen tror bunadens popularitet i nyere tid handler om mer enn bare Instagram-faktoren.

– Interessen for bunader har gått opp og ned gjennom historien vår, men den har en tendens til å samsvare med nasjonalromantiske strømninger. Etter krigen var etterspørselen etter bunader stor. Det neste høydepunktet kom på 70-tallet, etter at folkeavstemningen for EF-medlemskap endte i nei. Deretter, under OL på Lillehammer, fikk bunadskulturen et løft da de som gikk foran utøverne, var kledd i rekonstruksjoner av tradisjonelle folkedrakter.

I de siste årene, derimot, har vi hatt en tendens til å henge oss opp i detaljene, sier Pedersen.

– Det som er mest spennende med bunadskulturen, er den uformelle håndverkstradisjonen, alle som syr litt hjemme på fritiden eller kanskje har det som en liten ekstrainntekt. Dette er langt mer spennende for meg enn hva som er og ikke er historisk korrekt.

Fritt etter fantasien?

Mellom Hulda Garborgs tid og vår egen har det oppstått flere hundre stedsspesifikke bunader. Vi møter skredder Eva Lie og datteren Marthe Lie i butikken deres i Oslo, der en av de nyere variantene ble til rundt tusenårsskiftet. Den mørke og urbane jubileumsdrakten for Oslo ble utviklet i samarbeid med kommunen, men er den eneste rendyrkede «bunaden» som selges i Lies forretning. I snart 30 år har Eva Lie nemlig spesialisert seg på såkalte fantasistakker: individuelle festplagg basert på tradisjonelle folkedrakter. Men hvem er kundene?

– Bunadskulturen handler først og fremst om tilhørighet til et bestemt sted i Norge, og for mange er det noe de føler at de mangler. Det er heller ikke noe stas bare å velge seg en region med den fineste bunaden, da mange forventer at du har røtter derfra, sier Eva Lie.

Men når man syr stakker etter fantasien, er det egentlig fritt fram?

– Overhodet ikke, sier Marthe Lie. – Vi har stor respekt for bunadstradisjonen vår. Folkedrakttradisjonen er omfangsrik, med masse inspirasjon å hente.

Å lage moderne fortolkninger av tradisjonelle plagg bringer naturlig nok med seg en viss grad av misnøye fra det såkalte bunadspolitiet. Likevel setter både mor og datter pris på diskusjonen.

– Bunadspolitiet som et begrep har kanskje vært negativt ladet, sier Marthe Lie, – men det er viktig å huske på at vi snakker om kunnskapsrike folk som ivaretar de gamle tradisjonene.

Lenge var det primært kvinner som drev etterspørselen, forteller Eva Lie, men i de siste årene har gutta for alvor kommet på banen.

– De siste årene har vi lagd stadig flere herredrakter, sier hun.

Sterke følelser

Det er liten tvil om at bunader utgjør et følelsesmessig triggerpunkt for nordmenn, både på godt og på vondt. Som kulturhistoriker blir Kari-Anne Pedersen jevnlig dratt inn i debatten, og forstår godt hvor engasjementet kommer fra.

– Å ta på en bunad er å kle seg i en kulturell trygghet. Når du har på deg bunaden, er du «riktig», og hvis noen påpeker at bunaden din er feil, er som om du blir feil også, sier hun.

Men hvem er egentlig dette bunadspolitiet? Ofte har ordet blitt brukt som et humoristisk alternativ for det nasjonale kompetansesenteret Norsk institutt for bunad og folkedrakt, men bunadspoliti er noe vi alle kan være, sier Kari-Anne.

– Jeg liker bedre uttrykket bunadsdetektiv, og jeg burde kanskje vært en selv, men jeg tror ikke noen av oss har retten til å si hvordan en bunad skal være. Min jobb som kulturhistoriker er å fortelle hvordan draktene utviklet seg, hvilke mønstre og farger som var typisk der og der, men folk må til syvende og sist velge hva de selv vil ha på seg.

Kari-Anne etterlyser en bredere diskusjon om bunader, fremfor de samme detaljene vi typisk henger oss opp i rundt nasjonaldagen.

– Hvert år blir jeg oppringt av både journalister og privatpersoner som spør om det er «lov» å bruke solbriller, 17 mai sløyfer, gummistøvler eller paraplyer sammen med bunad.

Og hva svarer du?

– At det er revnende likegyldig.

Hva er en bunad?

Ifølge Norsk institutt for bunad og folkedrakt finnes det rundt 450 drakter og plagg som går under navnet bunad. Svært forenklet kan bunadene deles inn i grupper etter hvilken bakgrunn de har:

1. Bunader som representerer siste ledd i en kontinuerlig folkedraktutvikling.
2. Bunader som har bakgrunn i en folkedrakt som var gått ut av bruk, men som ikke var glemt. Til tross for at folkedrakten hadde gått ut av bruk, visste mange hvordan den i store trekk hadde vært.
3. Bunader som er systematisk rekonstruert på grunnlag av bevarte, gamle folkedraktplagg, fra samme område, periode og drakttype.
4. Bunader laget på grunnlag av et tilfeldig og mangelfullt gammelt draktmateriale. De delene man ikke fant forbilder til, har man utformet i stil med resten av drakten.
5. Bunader som helt eller delvis er fritt komponert. Enkelte av disse har trekk fra folkedraktmaterialet, mens andre har hentet inspirasjon fra ulike typer gjenstander eller plagg.

(Kilde: Norsk institutt for bunad og folkedrakt, www.bunadogfolkedrakt.no)