Annonse
Annonse
Med befolkningen i karantene sørger Sarsministeren og Justismord og Tatt-på-senga-ministeren for at Buheii i Agder blir forsøkt hærtatt. Illustrasjon: Christina Fjeldavli. Grafisk design: Magdalena Fjeldavli
Med befolkningen i karantene sørger Sarsministeren og Justismord og Tatt-på-senga-ministeren for at Buheii i Agder blir forsøkt hærtatt. Illustrasjon: Christina Fjeldavli. Grafisk design: Magdalena Fjeldavli

Det var en gang en hubro som het Bubo Bubo. Bubo Bubo bodde i et merkelig lite fjelland, langt mot nord. Høyt over tretoppene svevde Sarsministeren, sammen med Justismord og Tatt-på-senga-ministeren, som lydig fulgte sjefens minste vink. “Er vi ikke heldige som lever i verdens beste demokrati!” sa landets borgere til hverandre. Denne frasen var de vokst opp med, så dette skulle man helst si og mene. Ivrig vinket de med de små flaggene sine, opp mot den stjernekledde, blåblå himmelhvelvingen. 

Bubo Bubo hadde nok skjønt at de pønsket på noe, de slu rovsapiensene. Likevel var det et sjokk å se barndommens landskap jevnet med jorden. Et reir som var plyndret og skjendet, av gravemaskiner på syre. Lyng og blomsterenger begravet under grå grus og svart betong. Eksplosjoner uten sprengmatter. Høye gjerder og en enorm hengelås. Bubo Bubo kjente seg ikke lenger igjen. Han ble en fremmed og en flyktning i sitt eget land.

Så hendte det at hele verden ble rammet av en fryktelig pest. Sarsministeren befant seg høyt hevet over bakken, og det tok derfor lang tid før nyheten om den fryktede sykdommen nådde henne. Tross gjentatte advarsler fra Planetens helseorganisasjon, hadde Sarsministeriet tenkt at problemet nok kunne trylles bort, om det skulle bli behov for det. Smittestoffet var uansett bare bittelite, faktisk mindre enn en prikk. Hvor mye skade kunne det egentlig gjøre, når alt kom til alt? Fra de ytre skylagene, hvor Sarsministeren befant seg, var det ikke engang mulig å se disse basseluskene, som alle snakket om. Nei, det kom slett ikke på tale å hindre den frie flyten av varer, tjenester og kroppsvæsker.  

Så en dag skjedde det noe som fikk Sarsministeren på nye tanker. Pannekakelandets Koronaminister vant brått hele verdens oppmerksomhet da hun kontant tok grep for å stenge pesten ute. Dette var en kalddusj midt i fjeset på Sarsministeren, som brått kjente fjellandet kalle. Vips befant hun seg, til stor forbauselse fra omverdenen, på et slags bakkeplan, for første gang på flere år. 

At kriser kan brukes for å bryte ned demokratiske grunnprinsipper, er barnelærdom for diktatorspirer. Stor var derfor skuffelsen da trassige stortingsfjøsnisser valgte å tviholde på den gammeldagse og bakstreverske tredelingen av makten, godt hjulpet av obsternasige jurister. I stedet for komplett diktatur, måtte Sarsministeriet nøye seg med et slags halvdiktatur, et helt middels koronakrati.

Pestutbruddet var ute av kontroll lenge før Sarsministeren bestemte seg for å gjøre noe med det, og som ventet ble det full panikk da det viste seg at det ikke fantes smittevernutstyr. Flere av innbyggerne ble desperate og ropte og skrek at heksene skulle ta mer kontroll. “Gjerne for meg”, tenkte Sarsministeren, og hun smilte lurt for seg selv mens hun låste dem inn, isolert fra hverandre med Glava og gipsplater. «Så hyggelig, koselig og deilig vi har det i verdens beste demokrati!» sa innbyggerne til hverandre der de satt i sofaen med porno og Netflix, og oppslutningen om Sarsministeren økte fordi hun utstrålte slik moderlig trygghet.

Innbyggerne var kanskje trygge for pesten innenfor husets fire vegger, men utenfor drønnet gravemaskiner og betongbiler. Trollmenn og hekser, som kunne fremsi de riktige trylleformularene, skulle selvfølgelig fortsatt få ture fram, akkurat som før. Justismord og Tatt-på-senga-ministeren sørget for at alle egg som ikke var kinderegg eller hønseegg ble inndratt, og vingespenn på mer enn tretti centimeter ble forbudt.

Årene gikk og innbyggerne i landet vennet seg etterhvert til å leve i skjul. Noen gikk i kjelleren. Andre koste seg med flere skjermer samtidig, og rikelig tilgang på toalettpapir. Bubo Bubo banket hardt på vinduer og dører, for å skape en slags politisk vekkelse, men til liten nytte. Der inne satt de, og der ville de sitte, med store klokker over ørene knaskende på ostepop. Apatiske stirret de på den ene nyhetssendingen etter den andre, med Sarsministeren i hovedrollen. Snart var det ikke mer å rasere, og poff, så var hun borte. De færreste merket det, for de kunne jo fortsatt se henne på skjermen. Nå glødet hun av dyrekjøpt lykke på den internasjonale stjernehimmelen.

Så kom den dagen da husdørene stille gled opp. Noen borgere ble bare sittende i de såkalte godstolene sine, stive og ubevegelige som gråstein. Andre beveget seg etter hvert ut av husene, sjanglende og ustø etter den lange dvalen. Med sløve øyne kikket de rundt seg. På hver eneste knaus var det plassert roterende kniver. Myrer, skoger og enger var erstattet av grus og betong. Det merkelige var at nesten ingen av dem la merke til det. «Ja, vi elsker dette landet», sa de til hverandre, og så kledde de seg opp i staselige nasjonaldrakter. Da Bubo Bubo fløy bort, la han merke til et revnet flagg som var heist til topps. Det var det siste han så av fjellandet.

Illustrasjon: Christina FjeldavliIllustrasjon: Christina Fjeldavli

Send oss leserinnlegg eller tips

Tekst, bilder og video til leserinnlegg, artikler og andre tips, kan sendes til post@ksu.no.
For kommentarer vennligst bruk kommentarfeltet under.

Annonse
Årbok - Nordmøre Historielag
Annonse
Annonse

Hva skjer?

Under finner du en oversikt over arrangement i Kristiansund og omegn. Det er gratis å legge til oppføring i kalenderen.

Trykk her for å legge til arrangement

Trykk her for kalender i litt større format og tilknyttede artikler og annonserte arrangementer.

Annonse

Våre utvalgte