Fiske fra kaia. Foto: Per Helge Pedersen

Jeg skal ikke gå i den fella å si at alt var så mye bedre før i tida.  Men i en tid hvor jeg sitter og mimrer i gamle bilder må jeg innrømme at det var ikke så verst å vokse opp i Kristiansund på 1950-tallet og utover. Selvsagt var det ikke bare fryd og gammen å vokse opp i en by som bare noen år tidligere nærmest var bombet til ruiner av tyske bomber. Det var mange tragedier etter krigen – det var mye fattigdom.

Langt mellom sølvskjeene

Per Helge Pedersen, fast skribentJeg er født i 1949, og gjennom hele barndommen  var gjenoppbyggingen av byen i full gang.  Det var arbeid til alle som ville arbeide. Men det var ikke alle som var i stand til å arbeide. Krigsskadene var for store. Det var mange som var invalidisert. Det var mye alkoholisme. Det var ikke alle som var født med en sølvskje i munnen. Mange barn fikk en vanskelig oppvekst.

Da jeg begynte på folkeskolen på Nordlandet var det en ny – og etter den tid – veldig moderne skole. Selvsagt var det egne gutte- og jenteklasser – og de fleste lærerne var kunnskapsrike og flinke. Men det var selvsagt unntak da som  nå.

Farlige lekeplasser?

Vi hadde ikke all verdens leker og dubeditter som barn har i dag. Men vi hadde mange spennende lekeplasser.  Og lekene lagde vi selv. Fantasien hadde ingen grenser.

I dag ville vel mange karakterisert våre lekeplasser som livsfarlige lekeplasser.  Vi klatret i trær, fisket fra kaier, lagde flåter og kanoer  (og den gang var det ingen som visste hva redningsvester var) og  vi lekte på bygge- og arbeidsplassene rundt om.  I tillegg oppsøkte vi de gamle bunkersene og alle andre stedene som tyskerne hadde forlatt. Den gang så vi ikke et eneste fareskilt. Vi ble ikke heller jaget vekk. Vi barn fant vår naturlige plass i samfunnet. Og det gikk stort sett bra. De fleste overlevde. Men ofte skyldes  det flaks.

Jeg brakk hånda

Selvsagt var vi cowboyer og indianere – og selvsagt kriget vi med barn fra de andre bydelene, fra de andre «landan».  Og vi hadde mange land i Kristiansund.  I de utsprengte grøftene for byens kloakk- og vannledninger samlet vi pilstreng. De brukte vi til alt mulig. Det var fargerike felger på syklene den gangen . Og det var fargerike piler som vi brukte i krigen.

Selvsagt hendte det at vi falt ned i grøftene – og det hendte at noen brakk både hender og føtter. Jeg brakk hånda. Men det var kort vei til sykehuset. Dyktige leger gipset hånda – og den ble helt fin igjen.

Alt var kortreist

Alt var kortreist i denne byen den gangen – og vi var selvforsynt med den meste.

Jeg opplevde den siste resten av klippfisktiden.  I Vikan hadde vi klippfiskberg – og der tjente jeg mine første penger. Siden ble det sildetid – og da tjente vi enda mer penger.

I dag ville vel noen snakket nedlatende om barnearbeid – men ingen snakket nedlatende om barnearbeid den gangen. Og jeg vet ikke om noen tok skade av det heller.

Men ingen av oss ble jo tvunget til barnearbeid. For oss var det en glede. Bare det å tjene sine egne penger var jo en sann glede. Godteriet kostet heller ikke all verden den gangen. Brunsukker på tråd var en favoritt. Men det var også en glede i det å kunne gjøre nytte for seg.

Dobbelt glede

Jeg fikk ellers gleden av å være mye på landet på gården til onkel og tante hvor mine besteforeldre bodde i Kårstua. Dette var en flott gård på Straumsneset som drev med dyr og skogbruk. Det å kunne oppleve den siste rest av gammeldags jordbruk var for meg en sann opplevelse. Det har formet meg som menneske og det har gitt meg mange minner. Det har gitt meg mange gode holdninger.

Mye respons

Jeg legger ut mange gamle bilder på Facebook. Bilder fra min oppvekst og fra Kristiansund og Nordmøre. Jeg får utrolig mange hyggelige tilbakemeldinger.  Det gir meg også inspirasjon til å skrive slike kronikker som denne. Jeg håper at dette også gir inspirasjon til andre både med å legge ut gamle bilder og til det å skrive kronikker slik jeg gjør på KSU.NO.

Hvorfor tok jeg ikke bedre vare på minnene?

Jeg har fotografert før jeg var ti år. Jeg har tatt uendelig mange bilder. Men jeg er ingen systematiker – og jeg angrer som en hund på hvorfor jeg ikke hatt tatt bedre vare på min billedskatt. 

Det er mye jeg skulle tatt vare på. Jeg glemmer aldri den gamle Mørebåten «Solskjel» som lå på kaia i Vikan på Nordlandet i Kristiansund etter at den var tatt ut av tjeneste. Selvsagt skulle jeg tatt vare på den båten. Men da var jeg dessverre for ung.  Det har plaget meg. Men jeg har minnene med meg både fra barndommen og fra reisen med «Solskjel» rundt Smøla. Takk og pris har jeg senere i livet bidratt til å ta vare på arven vår. Kystkulturen har for meg blitt utrolig viktig.

Kysten har gitt oss rikdom. Kysten har for Norge vært en velsignelse. Norge har mye å takke kysten og kystbefolkningen for.