Det var en gang en bundeskanslerinne som så gjerne ville finne ut om jordkloden var en ballong. Til å hjelpe seg hadde hun bøllefrøet Mikroplast-Midas, som ikke var stort større enn et fingerbøl. Når han skulle sove, krøp han bare inn i et av de lune hulrommene til sin herskerinne, og der kjente han seg trygg, for hver eneste natt roste hun ham opp i skyene. «Så stødig du stikker» skrøt hun. «Hvis jorden er en ballong, kommer den til å sprekke ganske snart.» Slik gikk dagene, og snart så hele riket ut som en eneste stor nålepute, men den sprakk aldri, for noen ballong er jo jorden slett ikke.
«Du Midas-bassen min», sa bundeskanslerinnen en natt da ingen av dem fikk sove, fordi det stakk overalt. «Kunne du ikke stikke opp til den pengesterke budeia. Du vet, hun vi støtte borti på campingturen i sommer, i det lille fjellandet, da vi fylte opp bilen med egen hermetikk og egen fryser, og så kom vi hjem med masse rosa fisk. Vet du hvem jeg tenker på?»
Mikroplast-Midas kjente hvordan hjertet hamret. Bare tanken på å møte den gavmilde budeia igjen, fikk blodstrømmen til å legge om hele løpet. Svimmel og omtåket så han for seg den fagre kvinnen der oppe på berget, hun som var oppe hele natten for å se på stjernene, og som han derfor fant dypt sovende, siklende og snorkende i en bergsprekk midt på blanke formiddagen. Selv om hun vanskjøttet sine trivielle plikter på gården, fikk hun bli, for bonden holdt av henne. Han hadde uansett nok av penger på bok, og skogene var grønne.
Så skjedde det at Midas og budeia tilfeldigvis løp inn i hverandre på flyplassen, hun på vei til kanslerinnen, han på vei inn i myrulla. Alle kindereggene han hadde kjøpt i taxfree-butikken trillet utover gulvet, og han måtte krabbe rundt på alle fire for å plukke dem opp igjen, uten at budeia løftet så mye som en finger for å hjelpe. «Det er et sammensurium av troll i dette landet», klaget hun, og Midas la merke til en ny tone der. Det var noe arrogant med oppførselen hennes som han ikke hadde lagt merke til tidligere. Hvor var det blitt av det joviale sjarmtrollet? Hvem var denne stormannsgale globalisten? Like greit, tenkte Midas. Det er den fuktige myra jeg er ute etter. Det er fjellet som skal revne. Han kjente hvordan det bruste i årene, for denne gangen hadde han tatt med seg stolper som var flere hundre meter lange.
Mikroplast-Midas ble tatt godt imot i det lille fjellandet. Han fikk bo i et staselig hus like bak kongens slott, og ble stadig invitert i fine middager med embetsmenn og – kvinner. Halve riket kunne han stikke og sprenge i stykker. Ja, han fikk til og med betalt for det, for det hadde budeia sagt, at slik skulle det være, for det hadde hun lovet bundeskanslerinnen allerede året i forveien. Og snipp snapp snute, så var alle de inngrepsfrie naturområdene ute.
