8. august er det ett år siden redaktør Roger Prang avsluttet redaksjonen av Østfold Energis jubileumsbok for selskapets første 30 år. Som alle slike bøker er den full av skryt av de mange smilende mennene (og noen svært få kvinner) som er avbildet.
Og la det være sagt,- norsk vannkrafthistorie er en spennende historie, i alle deler av landet. For Østfold Energis del er historien også en historie om vindkraft, som konsernet har vært aktiv i siden 2001. Denne satsingen har fått to egne kapitler, med disse titlene: «Vindkraft i motvind ble snudd til suksess», og «Olav Rommetveit løftet vindkraft til nye høyder». Tittelen til artikkelen om Rommetveit kan også leses nokså bokstavelig, for i Rommetveits tid som sjef i Zephyr (der Østfold Energi er hovedeier), har turbinene virkelig nådd «nye høyder». De turbinene vi nå ser bli planlagt, ser ut til å nærme seg å bli like høye som Oslo Plaza og Postgirobygget,- satt oppå hverandre. Den første tittelen kan vel etter et år sies å være gått solid ut på dato. Hvis det er noe som kjennetegner vindkraftbransjen i dag, er det nettopp motvind!
Det kan nok tenkes at om redaksjonen av jubileumsboka ble avsluttet 8. august i år, så ville den euforiske hyldesten av vindkraft i boka ha blitt noe mer avdempet, pent sagt. Som de fleste har registret, har det nemlig det siste året skjedde en dramatisk endring i hvordan folk flest oppfatter vindkraft på land i Norge. Mens konge og statsråder tidligere konkurrerte om å få klippe snorer, skal det nå være omtrent umulig å få selv en skarve menig stortingsrepresentant til å løfte saksa!
Grunnen til stemningsskiftet er veldig enkel. Det er først de sist par årene bygging av monsterturbiner i urørt norsk natur har tatt av for alvor, og 2019 og 2020 har vist oss den nærmest vanvittige raseringen av naturverdier som skjer. En av de viktigste driverne i dette er nettopp Østfold Energi, og en lang rekke kommuner i Viken, gjennom Vindbaronen Zephyr.
Jubileumsboka skryter uhemmet av Olav Rommeteveits «genistrek» med å selge vindkraftverket Tellenes i Rogaland for «et tresifret antall millioner» til BlackRock, verdens største investeringsfond. Dette slettet all gjeld i Zephyr, og gav finansielle muskler til videre angrep på kystnaturen fra sør i Rogaland til Tromsø. For tiden er Haramsøya det mest aktuelle prosjektet. Der er Zephyr nå i gang med å rasere en av Mørekystens fineste naturperler.
Eierne av Zephyr er Østfold Energi (50%), Vardar (25%) og Glitre energi (25%). Østfold Energi eies av Viken fylkeskommune og alle kommunene i tidligere Østfold fylke. Vardar eies av 19 kommuner i tidligere Buskerud fylke. Glitre energi eies av Vardar og Drammen kommune.
I sum er derfor alle som bor i nye Viken fylke med på å eie Zephyr. De er da med på å tjene penger på å rasere store områder i den delen av Norge som ligger vest for Langfjellene. Et gammelt ord sier at ute av øye er ute av sinn. Men nå har Zephyr også kastet øynene på eget nærområde, Skjebergmarka. Det er faktisk bra, for det har fått eierne av Zephyr, folket i Viken, til å reagere!
På sine hjemmesider opplyser Zephyr at selskapet har bygd 238 turbiner som er i drift eller under bygging. Zephyr har samtidig konsesjon for 30 til, og konsesjonssøknader inne for ytterligere 75-90 turbiner. Får Zephyr bygd alt dette, vil de til og med slå Statkraft som den største nedbyggeren av urørt natur i Norge.
Statkrafts sjef Christian Rynning-Tønnesen har imidlertid sagt at vindkraften nå er i ferd med å ødelegge kraftbransjens renomme, og at Statkraft ikke vil bygge mer vindkraft i Norge enn det de nå er i ferd med å ferdigstille. Statkraftsjefen har også sagt at det ikke trengs nye vindkraftkonsesjoner for å gjennomføre det Statnett definerer som «omfattende elektrifisering» av Norge.
Hvor lenge vil folk og politikere i Viken la Zephyr fortsette å rasere natur, for å produsere kraft vi ikke trenger?
Av: Hogne Hongset, vindkraftmotstander
