Rundt 90 prosent av norsk fornybar energi selges og brukes i Norge. Likevel solgte kraftbransjen «opprinnelsesgarantier» for rundt 90 prosent av all strøm produsert i Norge til utlandet i 2019.

Godtroende mennesker på kontinentet, først og fremst klimabevisste tyskere, betaler godt for «garantiene». Noen av dem tror gjerne at de får «garantert» fornybar energi, mens det fortsatt er den samme miksen av gasskraft, kullkraft, atomkraft og noe fornybart de får i stikkontakten.

Dette er selvsagt god forretning for norske kraftselskaper, og like selvsagt er det ren svindel.

Vi har lover mot kvakksalveri og mot villedende markedsføring, med rimelig skarpe straffebestemmelser. Hvordan kan det da ha seg at myndighetene aksepterer, i realiteten faktisk godkjenner ren svindel på energiområdet?

Først og fremst forteller dette om hva effektiv lobbyvirksomhet er, og om at kraftbransjen har strategisk plasserte medspillere i embetsverk, regjeringsapparat og i politiske partier.

Er det så noe problem at kraftbransjen klarer å lure utlendinger til å betale for noe de ikke får? Det gir jo penger i kassa til norske kraftselskaper, og noe av disse pengene ender opp hos oss, deg og meg faktisk, for «vi» eier jo det meste av norsk vannkraft. Akkurat dette med det offentlige eierskapet er kraftbransjen kontinuerlig opptatt av å fortelle om. Ikke minst var Oluf Ulseth det, nå statssekretær hos Erna. Som administrerende direktør i Energi Norge i mange år var han utrettelig i å fortelle om hvor opptatt bransjen var av å arbeide for forbrukernes beste.

I Dagsnytt 18 torsdag 13. juli 2017 ble Ulseth spurt direkte om ikke dette med «opprinnelsesgarantier» var ren svindel? Ulseths svar var svært interessant. Han benektet ikke at tyskere kjøpte noe de ikke fikk, men begrunnet det med at dette gjorde de frivillig! Det argumentet bør alle kvakksalvere merke seg. Blir de tatt for å lure minstepensjonister til å kjøpe medikamenter som ikke virker, så kan de bare hevde at kjøpet ble gjort helt frivillig.

Hva er så begrunnelsen, som får myndighetene til å se gjennom fingrene med svindelen, faktisk til og med forsvare den? Svaret er det samme argumentet som har vist seg effektivt på andre områder: Klimaproblemet! «Opprinnelesegarantiene» skal motivere flere til å bygge ut mer fornybar energi, fordi det da vil utløse «garantipenger». I så fall burde ordningen selvsagt bare gjelde NY fornybar energi, ikke den kapasiteten som ER bygget ut.

Men hensikten helliger midlet, heter det. Logikken er tydeligvis slik i kraftbransjen: Hvis garantiene gir penger i kassa, så får vi heller være litt romslige med forretningsetikken. Som Oluf Ulseth uttalte med euforisk stemme i Dagsnytt 18-sendingen: «Jeg syns først og fremst at dette er en gladsak om norsk verdiskaping. Det er nesten tre milliarder kroner over disse årene i inntekter primært fra det tyske markedet. Det er jo utrolig fine inntekter for det norske samfunnet, og selvfølgelig for norske kraftprodusenter.»

Toini Løvseth er i dag en sentral leder i Energi Norge. Hun presenterer seg selv slik på sin twitter-profil: «Statsviter som sjonglerer energi-, klima- og næringspolitisk engasjement. Jobber som Direktør for Marked, Elektrifisering og Kunder».

Det er selvsagt lov å skifte mening, av og til er det til og med fornuftig. Og Toini Løvseth har like selvsagt lov til å «sjonglere» med sitt syn på opprinnelsegrantier. I juni 2018 sa hun dette, da som energidirektør hos aluminiumsprodusenten Alcoa: «Skulle EUs ordning med opprinnelsesgarantier for fornybar kraft virkelig ta av, ville aluminiumsindustrien i Norge og AS Norge tape, selskaper som Google og Facebook som ikke er så energiintensive, vinne.»

Nå er altså Løvseth en av direktørene i Energi Norge, og en nyfrelst forkjemper for opprinnelsesgarantiene. Så nå får aluminiumsindustrien klare seg uten Løvseths omsorg. For som salig Ibsen lot Peer Gynt si: «Kom siden hen til andre resultater.»

Av: Hogne Hongset, energiinteressert