«Framtiden bestemmer», heter det i en pågående reklameoffensiv fra Statkraft, utformet av Kitchen reklamebyrå, i samarbeid med Einar Film & Fortellinger AS og regissør Eivind Holmboe. 

Kampanjen «Framtiden bestemmer» består av en reklamefilm og en egen nettside , samt en lang rekke plakater som vises på store skilt over hele Oslo. Reklamefilmen varer i nøyaktig ett minutt og er tidvis klippet så raskt at det får en suggererende effekt.

I flere av scenene møter vi unge mennesker som står alene og ser konfronterende rett i kamera, i åpne landskap. Bildene akkompagneres av klare barnestemmer som synger taktfast i kor. Den aktuelle låta som synges har fått tittelen «Hysj» og skal være komponert av frmtdn (Framtiden?), ifølge Statkrafts egne nettsider. Den pengesterke avsenderen har sørget for omfattende visning av filmen inne på YouTube, på tv og på digitale skjermer i det offentlige rom. Statkrafts påstand er at framtida, i filmen representert gjennom et knippe unge mennesker, støtter Statkrafts kraftutbygging. De unge er også de egentlige eierne av Statkraft. Disse er angivelig de som «bestemmer».

Hensikten med reklameframstøtet er å forsvare, og promotere, det man velger å kalle «fornybar» kraft. Mer spesifikt dreier det seg om solcellepaneler og vindturbiner, selv om de konkrete installasjonene kun vises i korte klipp helt mot slutten av reklamefilmen.

I åpningssekvensen står det ei tenåringsjente på et fjell eller en bakketopp og skuer utover en kystby. Hun snur seg og ser inn i kameraet med et visst alvor i blikket, et alvor som forsterkes av bildets dominerende blåtoner. Håret hennes flagrer i vinden.

Det klippes til et urørt kystlandskap. I forgrunnen ser vi knauser dekket av viltvoksende gress. I bakgrunnen ligger fjelltoppene på rekke og rad, alle helt urørte og noen av dem dekket av snø og is. «Hvem skal bestemme over framtiden?» står det, med store hvite bokstaver midt på skjermen.

Det klippes til ei ung jente med grønn jakke, som står alene under et tre. Treet strekker seg høyt opp og utover. Antagelig er det flere hundre år gammelt. Et snødekt fjell står bratt opp fra bakken i bakgrunnen. Der har det ligget siden landet ble skapt, det er eldre enn istida. Skodda ligger tungt over landet og skaper ei trolsk stemning. Den raske klippinga til tross, er det en ro over bildet. Man får inntrykk at at gamle fjell og trær får bli stående. Dessverre er det det motsatte som skjer når Statkraft bygger vindkraftanlegg i inngrepsfrie naturområder, slik de nylig gjorde på Fosen.

Nå klippes det til en gutt som står breibeint på et glinsende vannspeil, midt i alvedansen. Ingen turbiner er i sikte, og heller ingen solcellepaneler. Man reklamerer for én ting, men selger det inn som det motsatte. «Framtiden bestemmer» er svært godt egnet til å villede publikum.

I det påfølgende klippet møter vi ei jente som står i myra, rett ved et vann. Sola viser seg over tretoppene, øverst til venstre i bildet, men skodda ligger fortsatt som et teppe over myra, ei myr som ennå ikke har blitt endevendt gjennom vindkraftutbygging.

I det sjette klippet blir vi konfrontert av ei jente med knallgul genser og rød lue. Jenta står med armene i kors, i gresset på en høyde, omgitt av fjell på alle kanter. Fjellene går rett ned i en dyp fjord. Ingen menneskelig aktivitet er å spore i den mektige naturen.

I det syvende klippet stiger regnbuen opp fra havet. En ung mann står med armene i kors over brystet, kledd i en lyseblå ullgenser, omgitt av hester i et åpent landskap.

Det åttende klippet kan være filma i en park. Ei jente står breibeint med grønn jakke og et stort gult skjerf. Motlyset framhever trestammene i bakgrunnen. Dagen gryr, og menneskebarnet står like støtt som trestammene, i trygg forvissning om at framtida er ivaretatt.

I det niende klippet står det et melaninrikt barn med mørke krøller på et hustak, i et slags drabantmiljø. Bygningsmassen i bakgrunnen har et slitent og fattigslig preg. Å plassere akkurat det melaninrike barnet i drabantbyen kan oppfattes som fordomsfullt og klisjépreget. At ikke alle barna i filmen til enhver tid befinner seg ute i den ville naturen, gir imidlertid realisme til en reklamefilm som ellers lener seg tungt på nasjonalromantisk hyllest av det urørte og evige. Statkraft kunne nok med fordel tona ned romantiseringa av naturen ytterligere, for denne typen hyllest kan lett bli avslørt som hykleri.

Det tiende klippet viser ei ung jente i hvit genser og brun dressjakke. Her får vi et møte mellom det ville og det mer urbane. Jenta står på ei steinete strand. Det skummer i hvitt når bølgene bryter mot land. Jenta befinner seg aldersmessig i brytninga mellom ungdom og voksen. Solstråler bryter gjennom et lavt skydekke. Lyset som skapes gir assosiasjoner til religiøse bilder av den typen som tidligere kunne være i bruk i Statskirkens søndagsskoler. I «Framtiden bestemmer» handler det om å vekke følelser (patos), av nærmest religiøs art.

Reklamefilmens aller yngste kommer nå til syne i bildet, først i helfigur stående i gresset ved et vann, og så tettere på, fra brystet og opp. Den gule regnjakka kan gi assosiasjoner til et kjent portrett av den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg. Barnet ser ut som om det når som helst kan bryte ut i gråt. Lyse fjoner blåser rett opp fra det lille hodet. Det er noe opprørende med at barnet står der så alene, tilsynelatende overlatt til seg selv. «Hadde framtiden bestemt», står det med store hvite bokstaver over skjermen.

Statkraft presenterer nå en lang rekke kontrasterende bilder, i et forrykende tempo. Hensikten er å redegjøre for hva vi ville hatt mer av, og mindre av, hvis framtida fikk bestemme. Kullkraftanlegg og fabrikkpiper kryssklippes opp mot bilder av urørt natur. «Mindre av dette», står det med hvite bokstaver over fabrikkrøyken. «Mer av dette», står det når bildet viser frådende vannmasser, grønn skog og storslåtte landskaper. Barna, som vi tidligere har sett i helfigur, på avstand, kommer nå tettere på. Det kan virke som om samtlige har fått beskjed av regissøren om å nikke selvsikkert og holde armene i kors. “Statkraft er Europas største på fornybar energi […] Framtiden bestemmer”, oppsummeres det.

Helt mot slutten introduseres en karakter som er ny i filmen, men som likevel har noe kjent ved seg. Vi blir presentert for det stereotypiske veslevoksne barnet med de runde brillene, kjent fra diverse amerikanske serier og filmer. I dét den lille professorspiren hever det ene øyebrynet, er det lagt til et distré lite “hmm” på lydsporet. Det viser seg nemlig at Statkraft er “eid av deg”, noe som naturligvis må vekke både forundring og glede hos barna, som nå bokstavelig talt trommer av begeistring i unison jubel. En gjeng eldre mennesker plassert i et styrerom med nitrist belysning, klippes inn som en kontrast til de unge. Disse voksne skal altså ikke få lov til å bestemme, signaliserer Statkraft, som om Statkrafts eget styre bestod av barn og tenåringer.

Ikke før mot slutten får vi, i korte glimt, se et landskap dekket av solceller, samt noen vindturbiner i det fjerne. «Fornybar kraft er ikke en del av løsningen. Det er selve løsningen», konkluderes det. Til tross for at framtida, ifølge Statkraft selv, vil ha mer inngrepsfri natur, skal man likevel bygge ned naturen med den mest arealkrevende industrien som finnes, nemlig vindindustrien. Istedet for å vise solceller lagt på eksisterende bygninger, velger Statkraft å vise et landskap fylt av kun solcellepaneler. At fossil kraft brukes i produksjonen av turbiner og solceller, at det må utvinnes sjeldne mineraler i naturødeleggende gruver og at det ikke finnes utfyllende planer for resirkulering av materialer, blir fullstendig underslått. Ei heller blir energisparing løfta fram som ei mulig løsning. Hva som skal løses blir forøvrig ikke kommunisert direkte, men man kan anta at det siktes til den menneskeskapte drivhuseffekten, også kjent som klimakrisa.

I Norge er det først og fremst den stabile vannkrafta som er vår kilde til fornybar energi. Statkraft er Europas største leverandør av vannkraft. Ifølge forskningsinstituttet HydroCen ved NTNU kan vi, gjennom å oppgradere eksisterende vannkraftverk, hente ut et mye større kraftoverskudd enn det vi allerede har, med minimale naturinngrep (Dagens Næringsliv, 10.05.19). Av en eller annen grunn velger Statkraft likevel å industrialisere områder som inntil nylig har vært tilnærma inngrepsfrie. Det kan være nærliggende å knytte dette opp mot myndighetenes feilslåtte energipolitikk, med «grønn» subsidiering av vindindustri, noe Jens Stoltenberg forsøkte å forhindre da han var statsminister (Nationen, 2016). Dessverre vedtok stortingsflertallet, mot Stoltenbergs vilje, et skatteregime som gjør ny vindkraftutbygging mer lønnsom for utbygger enn oppgradering av eksisterende vannkraftanlegg.

Vindkraftlobbyister ynder å stemple naturvernere som «klimafornektere». Imidlertid viser ny forskning at det beste vi kan gjøre for klimaet er å la naturen være i fred («Karbonlagring i norske økosystemer», NINA, 2020). Våre styrende myndigheter bør dessuten ta innover seg at tap av naturareal er et akutt problem i seg selv. Både av FNs naturpanel (2019-rapporten) og av Sabima (2020) blir arealendringer oppgitt som den største trusselen mot naturmangfoldet. En rapport utarbeidet av Bård Solem og Arne Røyset, for Motvind Norge, viser at både Norges vassdrags- og energidirektorat og utbyggere har underslått hvor arealkrevende vindkraftutbygginga i realiteten er. Solem og Røyset skriver: «NVE og vindkraftbransjen hevder stadig vekk at kun 2-3 promille av Norges landareal blir berørt av vindkraftutbygging. Dette utgjør 650-950 km2. Samtidig oppgir de at kun 15 km2 er direkte inngrep. Dette er feil. Undertegnede har på vegne av Motvind Norge utarbeidet en arealrapport som viser at terrenginngrepene er 5 ganger større og arealet som blir ubeboelig pga. støy er 3-6 ganger større enn de arealene som refereres» (Harvest Magazine, 2019)

Statkraft kan nok langt på vei lykkes med å fremstille seg selv som en idealistisk aktør i sin egen propagandafilm. Imidlertid ser det en del grimmere ut i den virkelige verden. Noen raske søk på nettet viser at Statkraft neppe kunne brydd seg mindre om framtida til samiske reindriftsaktører. Vindkraftutbygningsselskapet Fosen Vind, hvor Statkraft har den største eierandelen med 52, 1%, ble tidligere i år dømt, av Frostating lagmannsrett, til å betale 90 millioner kroner i erstatning for å ha ødelagt samiske reinbeiteområder. Av den enstemmige dommen fra Frostating lagmannsrett framkommer det at store beitearealer, i Roan og Storheia, ikke lenger kan brukes til tradisjonell reindrift.

26 år gamle Maja Kristine Jåma har gjennom hele sin oppvekst forberedt seg på å ta over reindriften. Nå kjenner hun på usikkerhet. Dommen fra lagmannsretten varsler nemlig om drastiske endringer i dagens reindrift», ifølge NRK Sápmi (12.06.2020). Fordi reinen ikke lenger kan beite i terrenget, må den fôres. Naturødeleggelsene er irreversible.

Statkraft har rett og slett ødelagt framtida for tradisjonell samisk reindrift på Fosen. «Framtiden bestemmer», men dette er ikke framtida til den samiske reindrifta. Her er det nok heller pengesterke aktører som vil beskytte den økonomiske framtida si, på kort sikt. På lang sikt vil vi alle tape når økosystemene ødelegges.

Statkraft forsøker gjennom sin reklameoffensiv å gi inntrykk av at selskapet prioriterer naturvern og naturverdier, noe som beviselig er langt fra sannheten. Gjennom å skyve barn og unge foran seg gjør selskapet et kynisk forsøk på å grønnvaske industrialisering av Europas siste villmark. Den voldsomme patosbruken og den breie visningsflata gjør kampanjen til kraftfull propaganda i det offentlige rom, godt egna til å villede publikum og skape frykt for framtida.

Les også:

• Reineierne anker vindkraftutbygging til Høyesterett – NRK
• Får 90 millioner kroner – nå frykter Maja Kristine (26) for framtida – NRK
• Vindmøller overflødig om vi fornyer vannkraften – Dagens Næringsliv
• Naturkur er nødvendig for å nå klimamålene – NINA
• Arealendringer – Sabima
• FNs naturpanel: Menneskelig aktivitet truer eksistensen til én million arter – FN-Sambandet
• Stoltenberg savner kritisk blikk på grønne sertifikater – Nationen
• Hvor store areal beslaglegger vindkraftanleggene? – Harvest
• Framtiden bestemmer – Statkraft

Av: Christina Fjeldavli, naturverner