I og med at jeg skriver en bok om hvordan det var i oppvekstårene i Kristiansund etter krigen, gjør jeg meg mange refleksjoner. Det var ikke så mye gods og gull i byen på den tiden. Men vi hadde et samfunn som tok vare på folk.  Vi hadde gode skoler med flinke lærere – og vi hadde ikke minst et sykehus som fungerte – ikke bare for byens befolkning, men for hele Nordmøre. Og så hadde vi gammelhjem som tok vare på dem som ikke klarte seg lenger.

Mange utfordringer

Selvsagt var det mange utfordringer. Mange familier slet på ulike måter. Vi hadde mange krigsseilere og andre som hadde opplevet krigens grusomheter. De fikk selvsagt ikke den hjelp de fortjente. Men de var der – og de klarte seg i hverdagen på en måte. Mange ble betraktet som originaler – og det var de også. Jeg ble kjent med mange av dem. Noen fortalte hva de hadde opplevd – og det var ikke så rent lite. 

Stor kreativitet

Den gang hadde vi ikke all verden leker eller dubeditter som barn. Men vi bruke det vi hadde for hånden. Og det meste var gratis. Kreativiteten var stor.

Selvsagt har vi et mye bedre samfunn i dag på de fleste områder, men spørsmålet mitt er: Har vi mistet noe på veien?

Har vi mistet lykken av å være lykkelig som liten eller det å få noe småtteri som ga lykke? Jeg bare stiller spørsmålet.

Den gang var rådhuset stort nok

Den gang var det en liten administrasjon ikke bare i Kristiansund kommune, i fylket vårt eller i Kongeriket Norge. Den gang var det fortsatt mulig å komme i kontakt med de byråkratene som hadde fullmakt og ansvar. Den gang var rådhuset i Kristiansund mer enn stort nok slik at mange andre etater også kunne få plass der. Men det er lenge siden det.

Den gang var det også mulig å få kontakt med de politikerne som var valgt inn som folkets tillitsmenn. Nå har disse politikerne bygget en mur rundt seg med rådgivere og informasjonsfolk som gjør alt for å stoppe denne kommunikasjonen mellom folk flest og deres tillitsmenn. Galskap spør du meg.

En farlig mur er bygget opp

Den gang lyttet de ledende politikere til hva folket mente. Nå lytter de ikke lenger til folk flest. De hører kun på ja-folkene de omgir seg med og byråkratene . Og byråkratene får delegert stadig mer makt. Det gjør livet enklere for politikerne som sitter der i sin høyborg. Da kan de si at dette ikke er mitt bord når det oppstår et problem.

Hva har vi lært i dette moderne samfunnet vårt? Vi har i alle fall ikke lært nok. Kanskje vi skal snu utviklingen? Kanskje skal politikerne finne tilbake til den tiden da de virkelig var med å bestemme. Det gjør de ikke lenger selv om de fortsatt på papiret er folkets tillitsmenn. Den muren politikerne har bygget rundt seg er en farlig mur.

Det stunder mot nye valg

Vi har fortsatt frie valg i Norge. Men hvor reelle er de? Mitt råd til politikerne er: Kom ned fra pidestallene. Gjør jobben som ombudsmenn for folk flest. La ikke byråkrater ta over all makt. Det er fortsatt mulig å reversere mye av den makta dere politikere allerede har gitt til byråkratene. Men skal demokratiet reddes må politikerne handle nå. Vi har ingen tid å miste