Vinden har ført med seg mange snodige formuleringer det siste året...fordelene oppveier ulempene...lovlig fattet vedtak...jeg forstår det er følelser...vi må tåle noen naturinngrep...

Vi lever i en rettsstat

En nykommer er vi lever i en rettsstat...Ja, det er vel den generelle oppfatningen, så når slike selvfølgeligheter blir utsagt, ringer det alltid en liten varselbjelle. Og betimelig nok, for tvilen kommer som kastevinder når vindkraftindustriens følger veltes opp i dagen. Det er ikke rart at noen prøver å overbevise (seg selv) om at vi bor i en rettsstat

når det sprenges i hekketiden uten konsekvenser,

når urfolk – igjen, i Norge, anno 2020 – blir fortrengt med statens velsignelse 

når rekreasjonsområder ødelegges – selv om det er opplest og vedtatt at naturopplevelse er sentralt for psykisk helse,

når folk blir påført lyd- og lysforurensing – uten at hverken helseministeren, FHI eller Helsedirektoratet informerer – de som ellers er så gode til å informere!

når det ene umistelige landområdet etter det andre, endevendes og raseres til det blir stygt og ugjenkjennelig i det grønnes navn, underlagt kapitalgriske klør, forklart med «lovlig fattet vedtak», og ved å fordele skyld med NIMBY (not in my back yard); Noen av «oss» må ha vindturbiner i bakhagen, «vi» må tåle dugnaden. Slik kan en konstruere en no-win-situation for «egnede» vindkraftområder; hva vil du ha, kystkommune? Skyldfølelse eller vindturbiner? Vindkraftlobbyen og andre vandaler har skyllet seg moralsk fri med grønnsåpe. Men like fullt; å ta med makt har et eget ord. Det begynner også med V.

Det er lovlig, liksom...vedtakene er lovlig fattet...og...det har vært bred politisk enighet, og....etter en samlet vurdering har vi kommet frem til at fordelene oppveier ulempene, så da så...og næringen må jo ha forutsigbarhet...ja, vi vet reindriftsnæringen er en næring, men...vi kan ikke bare trekke tilbake en konsesjon, vi bor jo i en rettsstat...liksom...

Ikke akkurat lettsolgt materie til norske barn, kvinner og menn som er født med ski på beina, elsker sine fjell og har fått fjellvettregel nr. 8 inn med morsmelken. Nei, da blir det protester.

Ro

Kom væromslaget brått på? Ble motvinden uventet sterk? Ble det overraskende mange, våkne og villige til å kjempe for verdiene de tror på? Når noen søker ny kunnskap, vil det alltid være noen som søker ly i gamle fraser. For trollet vil lyset alltid være en trussel. ..vi må få ro... Ro? Der jeg før kunne se fjell i det fjerne, står det nå rødblinkende metronomer. Beroligende? Ikke veldig. De vakreste, roligste rekreasjonsområdene vi har i dette landet; der er det nå uro. Tenke seg til! Men roen har kanskje dalt ned i skjul og senket seg over de grønne, glitrende målene, så da er vel alt greit.

Til å være noen som er frenetisk opptatt av ro, er det rart at de samme menneskene er i stand til å forårsake urovekkende mye støy for sine medmennesker. Prøv å tvinge frem ro ett sted, og uroen spretter opp et annet. Den «roen» som prøves etablert ved lovlig fattede vedtak som er sterkt uønsket, gir, mistillit, sinne, sorg, kampvilje og følelsen av å få sine grenser tråkket over – om støyen er aldri så mye under grenseverdien.

Støyen er under grenseverdien, altså

Støyen fra vindturbinene er under grenseverdien...Frasen har kanskje skinn av å være et vektig argument, men hvordan kan det som aldri kan bli noe annet enn en løsrevet saksopplysning, få trumfe en kroppslig opplevelse av ubehag? Det kan den når grenseverdien har loven på sin side, men utover det ikke har kobling til verdier i det hele tatt. 

Kan en egentlig regne med forståelse og lydhørhet fra dem som bruker tiden sin på å kjøpe og selge naturområder fra et kontor, og som er opptatt av å presisere at de følger lovverket og at støyen er under grenseverdien hver gang de tråkker over grensen?

Kan vi regne med forståelse for at naturområder som er folks identitet, liv, helse, rekreasjon, livskvalitet, bokvalitet, glede, følgesvenn og garantist for stabil psykisk helse, aldri kan regnes om i millioner og milliarder?

Antageligvis ikke.

Synd, da, at det er nettopp disse, fra innsiden av kontorene sine hos NVE, OED og Norsk Vind som ikke forvalter, men forkvakler våre nå- og fremtidige felles verdier.         

Er det virkelig så lite innlevelsesevne og empati å spore hos vindkraftbejaere, at det må reises en vindturbin i Nordmarka, for å få forståelse for hva det vil si å få endevendt sine livsområder, å få høyintensitetslys, plagsom lyd og skyggekast midt i søndagsturen, midt i stuen, midt i livet? For det er det som er de konkrete følgene – her og nå. Dette er ikke på liksom. Og det er like virkelig selv om det er «der borte langs kysten». Og svaret på Hva har du å si til de som er prisgitt disse følgene i uoverskuelig fremtid? er ikke: Ja, men vi må over i det grønne skiftet. Feil svar.

Og hvis det er vanskelig å leve seg inn i det som er langt unna, kommer en realitetsorientering her: Det som ser grønt ut på papiret, har helt andre farger her; blinkende rødt – og sort. En kunne nesten tro det var regjeringens måte å pynte distriktene til Halloween på. Det som faktisk var grønt, er nå sort, istykkerrevet og ihjelsprengt vegetasjon. Rødt og sort, NVE og OED – EV. ONDE. Du får ha meg unnskyldt, men bokstavene falt ned i en ny rekkefølge, og se, der kom det frem litt andre valører. Bokstaver og ord kan være artige sånn.

Fremtiden bestemmer

Hvilken og hvem sin fremtid er det som tas patent på i narrativet om at vi må ha vindkraftindustri? Hvor langt er en villig til å gå i jag etter vind?

Hva med noen gode betraktninger og spørsmål fra barna: Fra himmelen vil det jo se ut som en piggball når det blir så mange vindturbiner; hvem vil at det skal se sånn ut? Vil dere som setter opp vindturbiner, ha fin natur eller stygg natur? Vil dere ha ødelagte fjell, eller fine fjell?

Jeg er redd det ikke er snakk om slike retoriske spørsmål vi kan la henge i luften. Der blir de fort tatt av vinden. Regjering: Er dere klare til å avgi svar? Spørsmålene går også til alle de som måtte falle for fristelsen til å skyve barn foran seg i tåredryppende reklamekampanjer, med barn som er bekymret for en «svart» fremtid og vil ha «grønn» energi. Spør barna, ikke spill på dem. Forklar dem også hele historien om vindturbiner, herunder CO2-regnskapet som ingen har helt oversikt over, for å nevne noe.

Det kan se ut som ledelse, klokskap og det å snu hver stein for å finne bærekraftige løsninger, blandes sammen med makt, dumskap og det å endevende terrenget i kortsiktig vinning. Folks liv og levesett ødelegges. Det sprenges i selve grunnfjellet, med lov i hånd. Det er en hån. Og når noen vil ha en uavhengig granskning av det hele, kalles det for populisme. Neimen, skrekk og bru, vi bruker ikke ukvemsord om folks høyst lovlige og legitime anliggende, gjør vi vel?

Jeg tør påstå at vi er mange som gjerne skulle sett respons på en del presserende saker som er i vinden for tiden. Men det er ikke lett å få audiens hos den som ser verden gjennom grønne briller og holder fortet ved hjelp av ugjennomtrengelige, fine fraser og hvis fasit er forutbestemt og forhåndsinnstilt på at fordelene oppveier ulempene. Et slags narrativ blir det jo ut av det, men er det også et narrespill?

Av: Line Horneland, lektor