Det pågår nå en stor debatt i Arbeiderpartiet om lederskap og politisk kurs etter en dramatisk tilbakegang på meningsmålingene. Jeg har tidligere sagt at faren kunne være overhengende for at AP kunne komme under 20 prosent oppslutning. For noen dager siden kom en måling som sa 17,5 prosent.

Katastrofal helsepolitikk

Jeg la tirsdag den 12. januar ut en kommentar på min Facebookside som har fått mange kommentarer. Jeg skriver der at en av årsakene til Arbeiderpartiets katastrofale tilbakegang, er at partiet har feilet i sin sykehuspolitikk. Helseforetaksmodellen har vist seg som et feilgrep. Dette burde Arbeiderpartiet forlengst ha forstått. Men det er ikke bare sykehuspolitikkken som har feilet. Det er dessverre gått galt på mange andre politikkområder. Det er laget utrolig mange reformer som kun er verdt papiret de er skrevet på - som f eks. Samhandlingsreformen. 

Har sviktet lokalsamfunn

I mange lokalsamfunn har partiet sviktet sine trofaste velgere når det gjelder sykehus. Ja, selv i hovedstaden lekker partiet som en sil. En av årsakene knytter seg selvsagt til nedleggelsen av Ullevål sykehus. AP-ledelsen hører på eksperter og byråkrater. Det koster partiet dyrt. Skal partiet stoppe velgerflukten trengs en ny AP-politikk. De må lytte til grasrota.

Partitoppene må si ja til fødeavdelingene rundt i Norges land. Det at partiet stemte mot å opprettholde en fødeavdeling i Kristiansund viser hvor i utakt Arbeiderpartiet er kommet i forhold til sitt grunnfjell. Skal Støre fortsette som partileder må han høre hva folk flest mener. Den hemningsløse sentraliseringen må stanses. Nå er Arbeiderpartiet blitt et parti for broilere som vil opp og frem i ekspertenes Norge.

Allergisk mot kritiske røster

Jeg har skrevet mye om Arbeiderpartiets tilbakegang de siste årene. Jeg vet også at mange av mine artikler/saker er sendt til Arbeiderpartiets ledelse. Men jeg frykter at de fleste innlegg (uansett hvor konstruktive de kan være), havner i det store sluket. Et «hav» av informasjonsmedarbeidere synes å sile all slik kommunikasjon. Arbeiderpartiets suksess var at ledelsen hadde øyne og ører ute i befolkningen. De tok signalene de fikk – og de innrettet sin politikk slik at den traff de brede grupper.

Før bygde Arbeiderpartiet landet sammen med folket

Arbeiderpartiet bygde landet sammen med folket. Men det var før det. Slik synes ikke dagens partiledere å tenke. Nå hører de på de som sitter aller tettest på dem. Dette er personer som sikkert har en god utdannelse, men dette er personer som ikke kjenner sitt land og sitt folk. Dette er ambisiøse mennesker som  er mer opptatt av sin fremtid og karriere enn landets fremtid. Man har tatt velgerne som selvsagt, men slik er det ikke lenger.

Av og til lurer jeg på om dagens ledelse setter hodet i sanden slik strutsen gjør.

Det har vært enorme endringer både i Norge og i verdenssamfunnet de siste årene. Jeg sier ikke at alt var så mye bedre før – for det var det ikke. Men jeg er forundret over at et parti med så store ressurser og flinke folk på få år kan havne i «myra» slik Arbeiderpartiet nå er kommet.

Hvor er entusiasmen blitt av?

Arbeiderpartiet som andre partier har vært gjennom mange prøvelser de siste årene. Det har vært gjort mange feil både av personer og grupper. Men det forklarer ikke alt. Det var sannelig litt «ymse» som hendte også i tidligere tider i dette partiet. Det har vært maktkamper og mange intriger.  Men man kom seg gjennom det. Men når ledende personer setter sine interesser fremfor fellesskapets interesser skjer det noe. Da mister mange respekten og troen. Skal Arbeiderpartiet unngå å bli et parti som ligger på vippen, må det tas alvorlige grep – og det NÅ. Og så gjelder det å satse på de rette hestene.