Den pågående vindkraftutbyggingen strider med vanlige folks rettsoppfatning, noe som skaper både sorg og sinne. Er løsningen da å stemple vindkraftmotstandere som potensielle ekstremister, slik PST-leder Hans Sverre Sjøvold nylig gjorde, eller bør man se nærmere på hva som kan ha forårsaket fortvilelsen?

Norske myndigheters brudd på gjeldende areal- og naturvernlovgivning i vindkraftsaker truer både naturen og demokratiet. Dette skriver jeg om i innlegget «Vindkraftmotstand- en trussel?» (Klassekampen, 17. februar).

Under overskriften «Dette er alvorlig!» (Klassekampen, 22. februar) har Anna Olerud en replikk til mitt innlegg. Hun skriver som privatperson og «naturverner», men leseren bør være klar over at hun fra 2016–2018 var daglig leder i Natur og ungdom, en sterk pådriver for vindkraftutbygging i Norge.

Olerud innleder med en lang tirade hvor hun påpeker at den «eneste effektive metoden i miljøkamp er ikke-vold», i praksis en slags stråmannsargumentasjon ettersom jeg naturligvis aldri har tatt til orde for at det skal brukes vold. Her får vi rett og slett en kollektiv skjennepreken, for en fiktiv kriminell handling. Olerud finner det heller ikke bryet verdt å skille tydelig mellom sterk ordbruk og vold.

«La oss fortsette den saklige, trygge debatten og den gode ikke-volds-tradisjonen, så kan PST bruke tida på andre ting», er Oleruds avsluttende appell til landets naturvernere.

Her insinuerer hun at naturvernere faktisk trenger en formaning om å holde seg til «den gode ikke-volds-tradisjonen», når det i realiteten er vindindustrien som øver vold, mot naturen. Videre antyder hun at det er naturvernere som har hindret en saklig debatt, når det i realiteten er vindindustrien som har sabotert den, med massiv propaganda.

Sterke økonomiske krefter er tjent med å sverte vindkraftmotstanden. Når man inntil nylig har spilt på lag med disse kreftene, er det ikke gitt at man er skodd for å avsløre maktspillet.

Av: Christina Fjeldavli, naturverner