Snakker jeg med fuglene? Selvfølgelig. De henvender seg jo til meg.
Vi kommuniserer på forskjellig vis, avhengig av årstid og tider på døgnet.
Eller det kan være jeg som tar imot deres innspill avhengig av mitt bevissthetsnivå.
Uansett, det er nyttig og hyggelig å snakke med gode venner.
De første som ønsker meg velkommen når jeg kommer til det gamle huset, er kjøttmeisene. En setter seg på skulderen min og sier Hei! Kommer jeg inn i huset før den har sett meg, setter den seg på vindusbrettet, kakker på ruten, legger hodet kokett på snei og sier Velkommen. Takk, sier jeg og skjønner nok at det den egentlig er ute etter, er solsikkefrø. Og litt vennlighet.
Den kan komme inn vinduet ca 5 om morgenen og legger det vakre hodet på skrå, setter milde, kulerunde knappenålsøyne rett i meg med store spørsmålstegn i kroppsspråket.
Har jeg ligget syk, setter den seg på dynen min og undrer seg. Gjennom feberrusen enser jeg den og blir glad. Blir litt friskere av meisens selskap. Den passer på meg. Trygt og godt. Jeg får følelsen av at den kommer med hilsen fra min mor. Er den min mor? Eller en engel? Det vet jeg ikke, men det spiller ingen rolle for vårt forhold.
Svalene snakker ikke til meg direkte, de fyker rundt og forteller hva slags vær som yr.no vil melde. Når sommeren er over her i Norge, vagler de seg på en telefonledning og holder avskjedskonsert. Som går i moll.
Velkommen tilbake! sier jeg. Vi kommer, pludrer de i kor og minner om fnisete fjortiser.
Linerlene er så høflige og hensynsfulle. Når eggene er klekket, og sjauen med mating er i gang, da flyr og flyr de, rydder opp i overskuddet av mygg, mark og annet som det bør ryddes opp i. Kommer mor og far erle samtidig til hullet oppe under mønet, da vipper og bukker de som rene japanere. Far erle slipper først inn mor. Så venter han med sin lekre porsjon av mygg til hun kommer ut. Bukker belevent til henne før han tripper inn til de sultne ungene. Hun fjerner ekskrementer fra redet, der holdes det rent. Slik samarbeider de, jeg nikker bifallende når de sneier forbi meg for å få velfortjent skryt.
Bare rødstrupen og meg nå, det er høst. Jeg raker, den hopper rundt, forteller mye rart. Gruer seg til mørketiden, til den strenge kulden uten mat. Det forteller den meg. Kan ikke hjelpe den, beundrer denne grasiøse lille skapningen. Om jeg kunne tilegne meg dens tålmodighet! Rødstrupen brauter ikke.
Den har sunget hele sommeren, så drar alle, og den har foran seg 7 måneder med kulde og mørke. Ingen takk fra noen for alt fra i sommer. Ingen å k(t)vitre med. Slik kan livet være for de som ikke har lært å fly jordkloden rundt på leting etter bedre vilkår. Beskjedenhet og nøysomhet er dens adelsmerke. Rødstrupen er min venn.
Innleggsforfatter Bibbi Bøhn. Foto: Aure Senterparti
