Nordmenn over 65 år er mange, friske, høyt utdannet, rike og produktive
16,8 prosent av den norske befolkningen i 2017 er 65 år eller eldre? Og kurven stiger. De neste 15 årene blir Norge en såkalt "superaldersamfunn" (super-aged society), hvor 21 prosent av innbyggerne vil være over 65 år.
Sitat hentet fra Norwegian Smart Care Cluster.
Nærliggende å føle seg mindre verdt når vi blir eldre. Ikke vet vi nok om IT og data, ikke klatrer vi like fort og langt som vi engang gjorde, ikke har vi rynkefri hud. De færreste av oss blotter pupper og lår når vi er på bytur. For noen av oss er influensere og stylister unødvendige og fordummende. Andre saker synes mer interessante. Vi får akseptere at vi ikke lenger er like toneangivende. I alle fall ikke alle steder eller i alle situasjoner.
Eksempel på at vi ikke blir verdsatt: På Stortinget, som skal representere befolkningen, er 2,96% over 65 år, mens andelen i befolkningen nærmer seg 20 %. Blir da det som kommer opp til debatt rettmessig behandlet? Med en representativ alderssammensetning blir saker bedre belyst. Beslutninger som tas blir riktigere. Vi godt voksne ser utfordringer fra andre vinklinger enn de yngre. Vår erfaring etter lenge levde liv kan gi berikende innspill i debattene.
Neste eksempel: Festivaler får mindre økonomisk støtte, og sliter med samarbeidspartnere, om ikke publikumsandelen unge og enda yngre øker. Hva med de festivalene som fylles av eldre mennesker? Vi elsker det vi får, og vi betaler det billetten koster. Er ikke det greit? Med så mange konserter for ungdom, hvorfor er det ikke en fordel med festivaler som tiltrekker seg eldre? Ikke kaster vi fra oss tomflasker, ikke urinerer vi på plenen utenfor, ikke hyler og skriker vi. Vi koser oss(!) og nyter opplevelsen. Slike festivaler burde få mer støtte fra Kulturetaten og være mer attraktive for samarbeidspartnere!
Hvis jeg mener at vi eldre har mye verdifullt å bidra med, samtidig som jeg senser at vi ikke er ønsket i forskjellige fora, da blir spørsmålet: Hvorfor?
Svarene ligger i de innledende bemerkningene, hvorav det viktigste er at vi henger bakpå når det gjelder kunnskap om og bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Det hemmer oss.
Vi er alle enige om at de unge selvfølgelig må slippes til.
Men selv om kreftene våre ikke er som de var, har vi vidd og stamina.
Trass i våre individuelle særegenheter ber vi om å bli verdsatt for det vi står for og for alt vi kan bidra med. Ta oss med på laget noen år til!
Kronikken har tidligere vært publisert i Klassekampen.
Av: Bibbi Bøhn, Aure
