Steffen Syvertsen er konsernsjef i et stort norsk selskap. 6. juli skrev han i E24 under tittelen «Grønt industri-EM går nå». Der skriver han om de industrielle utfordringene vi har, med forsøksvis morsomme referanser til EM i fotball. Og sideblikk til konkurranseidrett er ikke av veien når vi diskuterer industripolitikk. Sammenligningen er god,- og brutal. For også i industrien kåres vinnere,- og tapere. (Italia vant EM-finalen - England tapte.)

Det mest interessante med Syvertsens kronikk er imidlertid ikke det han skriver, men det han unnlater å ta med. For hvem vil bli vinnere – og tapere – dersom Syvertsen skulle få rollen som «manager», for å holde oss i fotballterminologien?

Syvertsen laster opp problemstillingen slik: «EM i grønn industri er godt i gang, men Norge sliter i de innledende rundene.» Og mens fotballen rullet på Old Trafford og de andre banene rundt om i Europa,  definerte Syvertsen de viktigste nye «industrielle» banene» slik: «CCS, og batteri-, hydrogen og ammoniakkproduksjon». Kraftbransjen har også lenge ivret for videre elektrifisering av sokkelen med strøm fra land. På disse «banene» er situasjonen ifølge manager Syvertsen kritisk: «Til tross for at vi er godt trent og har noen av verdens beste fornybarspillere, framstår konkurrentene som mer offensive og bedre forberedt. Nå må tempoet og ambisjonene opp om vi skal hevde oss i mesterskapet.»

Hva er så fellestrekket for de «banene» der Syvertsen vil vi skal konkurrere?

Hydrogen er for eksempel en ekstremt energisløsende teknologi, der opptil 70 % av den fornybare energien som brukes går tapt. Den kunne i stedet vært brukt mye mer effektivt for å erstatte fossil energi. Elektrifisering av sokkelen med strøm fra land gir økte utslipp av klimagasser. Dette fordi mer strøm til sokkelen nødvendigvis må gi tilsvarende redusert eksport til kontinentet. På kontinentet slår norsk vannkraft ifølge NVE ut kullkraft, mens strømmen som flyttes til sokkelen slår ut gasskraft. Og gasskraft har halvparten så store utslipp av CO2 som kullkraft. Nettoeffekten må bli økte globale utslipp.

Svaret på spørsmålet er derfor enkelt: Fellestrekket for Syvertsens mange «industrielle baner» er at de bruker stoooooore mengder av det produktet Syvertsens egen bedrift produserer: Strøm! Syvertsen er konsernsjef i Agder Energi.

Agder Energi har også i mange år vært pådriver for flere utenlandskabler. Den nye kabelen til Tyskland har sendt strømprisene i Sør-Norge i været. Senere i år kommer kabelen til England i drift. Alle analytikere sier at den vil få prisene videre opp. Agder Energi er også en av eierne i kabelprosjektet NorthConnect, et prosjekt som fortsatt ligger til vurdering i OED.

Konsekvensen av å prioritere strømslukende industri og flere utenlandskabler er enkel: Strømprisene stiger. Så vinnerne i Syvertsens «industrielle EM» er de som produserer strøm. Altså først og fremst vannkraftbransjen. Og som kjent,- når det regner på presten, drypper det på klokkeren. Så vindkraftbransjen støtter Syvertsens argumenter. For når strømprisene stiger tilstrekkelig, kan nye vindkraftverk bygges uten subsidier.

Taperne er de som bruker strømmen. Det vil si husholdningene, offentlig sektor og alt næringsliv utenom kraftbransjen selv. Spesielt prosessindustrien kommer dårlig ut, fordi den har opptil 40 % av kostnadene knyttet til kjøp av energi. Denne industrien er i stor grad eid av utenlandsk kapital. Bedriftene ligger i Norge primært fordi de (til nå!) har fått energi til lave priser. Flagges denne industrien ut som resultat av stigende strømpriser, gir det store negative klimaeffekter. Som eksempel er det meste av ny aluminiumsproduksjon kommet i Kina, der den drives på kullkraft. Og aluminium basert på kullkraft har 8 ganger høyere utslipp av CO2 enn aluminium produsert på norsk vannkraft.

De økende strømprisene øker risikoen for mer naturraserende vindkraft. NVE har allerede startet behandling av noen av de ventende prosjektene, selv om nye regler for konsesjonsbehandling ikke er klare. Så her har Norwea, vindkraftbransjens organisasjon, fått gjennomslag.

Den som vil orientere seg noe dypere om energipolitikk, kan gå inn på den nye nettsiden  - energiognatur.no. Der avsløres det «spillet» som kraftbransjen driver.

Jeg tar med et siste sitat fra Syvertsens fotballanalogi: «Det meste ligger med andre ord til rette for å sette ballen i mål, men inntrykket er at Norge står på sidelinjen og diskuterer taktikk mens motstanderen angriper.»

Når Syvertsens bruker fotballterminologi for å snikpromotere sin egen bransje, er det ikke bare pinlig. Det er forretningsetisk problematisk og direkte provoserende at en direktør i kraftbransjen, en bransje Vårherre har garantert evig liv, og med en årslønn på rundt 4 millioner kroner, tillater seg å kreve en politikk som kan føre til at tusenvis av industriarbeidsplasser kan bli flagget ut av landet. Samtidig som hans foretrukne politikk åpner for mer naturraserende vindkraft.

Syvertsens artikkel drar tankene til en 60 år gammel svensk film med denne tittelen: «Änglar – finns dom?» Det er vel generelt tvilsomt. Og i kraftbransjen er det definitivt ingen «industriengler».

I den bransjen er det grønne skiftet blitt det grådige skiftet!