Rachel Carson ble født i Pensylvania i 1906. Hun skrev blant mange andre også boken ”Silent Spring”. Den ble bestselger og starten på en økologisk bevegelse i USA. Som ganske ung leste jeg denne boken og ble fascinert. For meg var den mer skremmende enn Aldous Huxsley’s  ”Brave new world” eller George Orwell’s ”1984”.

Når jeg kommer tuslende oppover svaberget tidlig om morgen - etter dagens første svømmetur, kjenner jeg akkurat der ved rognebærtreet, en sterk lukt av honning. Jeg stopper og nyter lukten, suger den inn. Lukten lindrer og pirrer. Svaberget har skiftet farge fra grått til intenst lilla! Røsslyngen, den velsignete røsslyngen har sprunget ut og kledd knattene med sin skjønnhet. Og fylt morgenen med sin intense lukt av honning. De ørsmå lilla blomstene sender ikke ut lukten sin bare for å glede meg, mest er det for å tiltrekke seg biene og humlene. Hvorfor hører jeg ikke den vanlige bienes og humlenes takkekonsert? Hvor er biene som synger av himmelsk glede over slike mengder med yndlingsføde? Bare lykkelig takknemlige individer akkompagnerer sine måltid med sang og musikk, slik biene gjør. Og humlene – i et lavere toneleie. Men de er ikke der, biene er ikke der. Ingen bier, ingen humler.

Svetten renner, vinduet på vidt gap. Det er sensommer og jeg står på kjøkkenet og safter og sylter. Jeg elsker å stå på kjøkkenet og fylle glass og flasker med min andel av naturens overflod. Ryggen verker etter timer i jordbæråker og bringebærhekk, men gleden over å bevare alle antioksidantene og den vidunderlige smaken, oppveier langt alt ubehag. Det er bare stas i år, men jeg har en ekkel følelse av at noe mangler. Så kommer jeg på det; ikke en eneste veps! Det har aldri tidligere skjedd, at det ikke har kommet veps inn av det åpne vinduet når jeg sylter eller safter. Hva kan det bety? Når jeg tenker meg om, så kan jeg heller ikke huske en eneste veps rundt utemåltidenes matfat i sommer!  Og ingen barn har kommet hylende inn med vepsestikk. Jeg kan vel ikke si jeg har savnet det, men riktig er det ikke.

I ripsbusken koser jeg meg, plukker og plukker og plukker, endeløse mengder med saftige, søte bær som skal bli til bestikkelser av barnebarn hele vinteren: Farmorsaft! Ikke ripssaft, men Farmorsaft! Ja, ja, jeg får vel akseptere det, selv om saft kokt på meg – en gammel farmor, uansett sukkermengde, neppe ville smakt særlig godt. Også her er det noe som er annerledes og egentlig greit, bare at det er ikke som det har vært. Ingen saksedyr som faller ned i bøtten mens jeg plukker!

Saksedyrene bor i buskene om høsten og lever der og faller ned når jeg uroer grenene.  Men ikke i år. Ingen saksedyr? Hvor er de blitt av?

Et skikkelig skummelt og spennende dyr har vi vært velsignet med her nede i alle tidligere år. Bare navnet sier sitt: ”Skrukketroll”! eller ”Jordelefant”! For en fantasi som settes i sving hos små barn første gang de får møte disse dyrene! ’Første gang’ er for de fleste av mine - i kjelleren her på Roseknatten. Dyrene samles på, de puttes på glass med huller i lokket, de studeres og mates med gressrusk.  Fantasien tar uante høyder mens det diskuteres hvorfor de heter enten ’jordelefant’ eller ’skrukketroll’. Logikken som utspiller seg i denne vitenskapelige diskusjonen, kan bare følges og fattes av barn som ikke ennå er blitt forkvaklete av undervisning.

I år ser vi her heller ingen av disse små krypene.

I solnedgangen sitter jeg og nyter varmen fra svaberget, ser utover mitt rike med alle blomstene og de ikke helt vellykkete potetrisene. Mine to blåbærbusker ser jeg også herfra og filosoferer over hvem av oss som har rett til å høste disse bærer: Fuglene eller jeg? Akkurat det blir vi ikke enige om.

Jeg lytter til stillheten og er så glad for at jeg fortsatt kan høre den høyfrekvente lyden som gresshoppene lager! Det kan ikke min skjønne mann, han savner det heller ikke, sier han, for han kan ikke huske noen gang å ha hørt dem der han vokste opp. Gresshoppene kom seg aldri over havet nord til Vega. For meg er gresshoppesangen om høsten av avgjørende betydning for min lykkerus. Det blir som å møte igjen en kjæreste. Det setter noe vibrerende og sitrende i gang inne i meg, det smører øregangene, og hjertet slår bitelitt fortere. Jeg stopper opp og undrer meg over livets mirakler – nok en gang. Men altså; i år har jeg ikke hørt gresshoppene en eneste gang! Ikke har jeg sett dem - ikke har jeg hørt dem. Hva i all verden er det som skjer?

Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg savner kleggen nede på jordet når jeg slår gress, mygg natt og dag uansett hvor, knotten om kveldene på terrassen, fluene i skogen, bananfluene på kjøkkenet. Selvsagt savner jeg ingen av disse insektene! Men det er ikke rett at ingen av dem er noe sted.

Hva vil skje med pollineringen? Hva skjer med småfuglene som lever av insekter? Hva med neste generasjon fugler? Hva skjer med produksjonen av honning? Hva skjer med naturen? Hva skjer med oss? Ja, det lurer jeg på…

Av: Bibbi Bøhn, Aure