Ingen land i verden har forvaltet naturresursene sine på en bedre måte enn Norge. Fossefall, vannmagasiner og kraftverk rundt om i hele landet ble bygget gjennom slit og klassekamp. Det var tre klare hensikter med kraftutbyggingen; Industribygging, velstand og politisk kontroll. Fattiglandet Norge forstod tidlig at vannkrafta måtte underlegges Stortingets kontroll og måtte utnyttes til det beste for folket.

Det politiske rammeverket ble etablert på starten av 1900 tallet gjennom konsesjonslovene og hjemfallsretten. Etter krigen skulle landet bygges og fossefallene temmes. Det var da en krystallklar og felles forståelse av hva som måtte gjøres. Krafta skulle brukes til å bygge industri og velstand, i bygd og by. Arbeiderpartiet var arkitekten bak denne politikken. Det gav oss det moderne velferdssamfunnet, allerede før funnet av olje på Ekofisk i 1969. Erfaringene fra vannkrafta gjorde oss i stand til å etablere Statoil og de 10 olje-budene. Den kloke forvaltningen av vann, olje og gass skyldes politiske vedtak i Stortinget, der politisk styring og kontroll var suksessformelen.

På 80-90-tallet gjør markedsliberalismen sitt inntog i annerledeslandet langt nord i Europa. Norge ble det første landet som liberaliserte sin kraftproduksjon og laget et strømmarked. Strøm som frem til da hadde vært en del av vår infrastruktur, var nå blitt en vare. Kraftbransjen, inkludert Statskraftverkene, hadde fått en ny politisk ordre som var: selg strøm, til høyest mulig pris! Markedet ble en erstatning for den politiske kontrollen.

I dag er det helt og holdent markedet som setter prisen. Kraftbransjen selger strømmen til den som vil gi høyest pris, og det er prisen på kull- og gasskraft i Europa som setter prisen på strøm også i Norge. Kablene til kontinentet og England kobler oss til strømmarkeder med skyhøye priser, og gjør at prisen smitter over til norske forbrukere og industri. Konsekvensene av dette er alvorlige. Hvorfor skal hjørnesteinsbedrifter som våre smelteverk og kraftforedlene industri fortsette å investere i Norge, dersom strømprisen er lik som på kontinentet? Europa er det viktigste markedet for denne industrien, men konkurrentene ligger ikke der. De ligger i land med regulerte strømpriser i Asia og Midtøsten. Faren for industridød og utflagging er reell, og det samme gjelder etableringer og planer om ny industri.

Det hjelper ikke med støtte til strømregninga hjemme, hvis du ikke har en jobb og gå til.

Kraftbransjen tjener seg rike på at folk og næringsliv må bla opp flere kroner per kilowattime. Nedbetalte og offentlig eide kraftverk produserer strøm til mellom 10-15øre kilowattimen, så her snakker vi om en ekstrem superprofitt. Men er dette egentlig målet? Vi lar ikke legemiddelindustrien styre helsepolitikken, eller våpenindustrien styre forsvarspolitikken. Hvorfor skal vi la energibransjen styre energipolitikken? LO og NHO er klare på at strøm er en strategisk ressurs som må forvaltes, strategisk. Nå trenger vi også at politikerne følger opp.

Regjeringen er i ferd med å nedsette en energikommisjon, og det er bra, men det kan ikke ta måneder og år å konkludere. Det står klart at vi trenger et oppgjør med tankegangen om et fritt og uregulert marked. Vi må ta tilbake den politiske kontrollen og igjen begynne å betrakte elektrisk kraft som et fellesgode og en fundamental del av vår infrastruktur. Vi skal fortsatt eksportere av overskuddet, men det kan ikke være sånn at energiknapphet og høye priser på kontinentet og i England skal sette prisen her hjemme.

Nå er det nok en gang opp til Arbeiderpartiet å sikre politisk flertall for å ta grep i Stortinget.

Regjeringsplattformen er god, men nå må den omsettes til konkret politikk. Det er ikke alltid nødvendig å finne opp kruttet på nytt. Vi kan hente mye god lærdom og erfaring fra de som la grunnlaget for dagens industri- og energipolitikk. Billig strøm skal fortsatt være et av våre viktigste konkurransefortrinn, men da må vi ta tilbake politisk kontroll over vår evigvarende naturressurs!

Av: