«Det minker på maten» – det uttrykket har du nok ikke hørt før? I alle fall ikke jeg i mitt drøye 51 år lange liv.
Selvfølgelig har jeg opplevd at det er blitt tomt for mat i skuffer og på fat. Men da har det vært enkelt å skaffe mer. Men nå minker det på muligheten for å gjøre dette. Kjøpe mer mat.
Det høres helt usannsynlig ut tenker de fleste av oss og det har det jo vært i lang tid. Eller har det det? Nei egentlig ikke.
Det lever ennå folk som nok husker at det var knapphet på ting og at ikke mat var en selvfølge. Under og etter 2. verdenskrig var det sånn i Norge og dessverre er det slik mange steder på kloden hele tiden, av forskjellige årsaker.
Nok mat er ingen selvfølgelighet
Jeg nevnte at mat ikke er en selvfølge. Nei, den er ikke det. Mat har aldri vært en selvfølge. Mat må enten hentes direkte fra naturen eller produseres og det skjer ikke av seg selv. Siden mennesket gikk over fra å være samlere og høste av det vi kunne finne i naturen ved å jakte, fiske og plukke og i tillegg begynte å dyrke jorda og holde husdyr, har vi vært avhengig av den formen for matauk.
Vi teller i dag over 8 milliarder individer og det hevdes vi vil bli over 11 milliarder mennesker på kloden i 2100 før det flater ut og kanskje går litt tilbake. Da må det mye mat til. Hvem skal så produsere all den maten folk behøver hver dag for å leve? Bøndene, sier du. Ja, det stemmer. Disse uunnværlige menneskene som ikke akkurat får den respekten og fortjenesten de faktisk fortjener. At noen er bønder om de gidder, er noe som er tatt for gitt og om de ikke gidder er det greit nok det også tenker nok mange. For mat finnes det nok av og kan alltids fås fatt på.
Når i tillegg bøndene sier de må få betalt for jobben de gjør og ikke kan spandere mat på oss alle av egen lomme, kan det i alle fall være det samme med hele landbruket i Norge. Vi kan jo kjøpe maten vår fra utlandet. Javel? Kan vi det? Som de fleste kanskje nå har fått med seg er to av verdens største kornprodusenter i krig. Hva det får for konsekvenser aner ingen ennå men skal man vente og se?
Dyr strøm – en villet situasjon
I tillegg er det oppstått en helt ny og faktisk politisk villet situasjon i Norge. Veldig dyr strøm! Norges kraftforsyning er blitt butikk og ikke en nasjonal ressurs til felles beste.
Foreløpig gjelder dette sør for Dovre og har sin enkle forklaring i at det ikke finnes overføringslinjer nok til at strøm kan sendes sørover i Norge og inn i utenlandskablene vi får fler og fler av. Dette er det dessverre planlagt å gjøre noe med, så da blir strøm like dyrt nord for Dovre som i dag sør for. Prisen går nemlig ikke ned som noen forsøker innbille oss. Den følger kraftpris i Europa og der er strøm dyrt.
Den nevnte krigen som pågår, bedrer ikke situasjonen for kraftforsyning da de to landene står for enorme mengder gasseksport til Europa.
Høye priser på drivstoff
I tillegg har vi fått enda høyere priser på drivstoff. Dette skyldes delvis krigen men like mye det såkalte grønne skiftet som gir dramatiske utslag på skatter og avgifter. Prisen på kunstgjødsel har og skutt i været. Kostnadene er blitt så høye at det medfører nedgang i egen matproduksjon.
Selvforsyningsgrad på 40%
Fra før er selvforsyningsgraden i Norge under 40%. Det vil si at vi må skaffe 60% av vårt energi og kaloribehov fra utlandet. Ja men det går jo fint tenker du. Vi importerer jo mat. Problemet er bare at uansett hvor mye penger man har, så kan man ikke kjøpe noe som ikke finnes. Blir det umulig og importere så blir det matmangel og hvor etisk riktig er det å kjøpe maten ut av kjeften på folk i andre land bare fordi man ikke mener at man skal utnytte alle muligheter for egen matproduksjon?
Noen reserver har vi heller ikke. I kornlagrene våre bor det i dag folk som kanskje lurer på hvordan man skal feste en flatskjerm på buet stuevegg eller andre typiske i-landsproblem. Men vårt største i-landsproblem er at vi er blitt så rike at vi ikke tar oss råd til å produsere egen mat.
Se til Finland og Tyskland
I Finland, et land med akkurat like mange innbyggere som Norge men hvor folk ikke bor i forhenværende kornlagre, bruker de nå av reservesåkornet de har. I tillegg skyter de inn 330 millioner Euro, tilsvarende 3.2 milliarder NOK i landbruket sitt for å sikre økt matforsyning. Tyskland har vedtatt en sekspunktsplan, hvor over 10 millioner dekar land er blitt frigjort til dyrking av mat i år, i tillegg til eksisterende areal.
Hva gjør norske politikere?
Hva gjør så norske politikere som strakstiltak mens bonde etter bonde sier at det er økonomisk umulig å fortsette driften?
Så langt er det vente og se som gjelder og et fanatisk fokus på at Europa, hvor alle land nå forbereder seg på harde tider, må forsynes med vindkraft utgjør agendaen.
Norsk landbruk står i fare for å kollapse helt. Noe som betyr en enda værre matforsyningssituasjon enn vi allerede har. Vi skriver straks midten av april og når påsken er over har vel tiden omtrent løpt fra oss hva angår situasjonen for årets matproduksjon i åker og eng.
Det er ansvarsløst, feigt og høyst usikkert for Norge at ikke strakstiltak for å sikre høyest mulig selvforsyningsgrad og samtidig tenke fremover for å sikre at vi utvikler vårt landbruk, settes ut i livet.
