Støres dilemma
Norge kan bli nødt til å rasjonere med strømmen. Advarselen smalt fra Aps energiminister Terje Aasland i forrige uke. Mange tror problemet er kraftmangel. Det er ikke så rart. En samlet Ap-elite gjentar på inn- og utpust at løsninga på priskrisa er «å bygge ut mer strøm» og få «mer kraft inn i det norske markedet».
Men se her: Norge har allerede et stort overskudd av egen, fornybar energi. De siste tolv månedene har vi hatt nok overskudd til å eksportere mer enn ti prosent av alt vi produserer. Like fullt: Den norske strømmen, som i snitt koster 12–13 øre å produsere, selges nå for døgnpriser mellom 100 og 300 øre per kilowattime. Dette gjelder Norge sør for Trøndelag, altså det store flertallet av landets bedrifter og husstander. I går lå den dyreste timen på Sørlandet på over 500 øre. Med avgifter blir det 6,90 per kilowattime. Midt på sommeren.
De absurde tilstandene skyldes at børsprisen på norsk kraft ikke lenger gjenspeiler ressurssituasjonen i Norge. Den reflekterer nå energimangelen i markedene den politiske eliten har koblet oss til, som Tyskland og England.
« Statsrådene våre tror visst at vi er dumme i hodet.» Det var stemninga jeg møtte på grasrota under årets 1. mai-arrangement i industrikommunen Sauda. De LO-tillitsvalgte er fullt klar over at importen av høye priser til Norge ikke skyldes mangel på «kraft i det norske markedet», men en politisk villet og EU-regulert frihandel med arvesølvet.
Så lenge dette regimet består, er norske strømkunder ganske hjelpeløst utlevert til konsekvensene av Tysklands og Storbritannias mislykkede energipolitikk. Derfor er det villedende retorikk når Terje Aasland (Nordnorsk debatt 22. februar) forkynner at «kun rikelig tilgang på mer, norsk kraft» kan løse den norske priskrisa.
VGs Astrid Meland skildrer statsråd Aaslands EU-regulerte scenario for rasjonering slik: «Industrien i Høyanger og Lista må slås av, mens eksporten av oppmagasinert vannkraft til kontinentet fortsetter» (VG 7. juli). De økonomiske konsekvensene kan bli ødeleggende. Deler av den grønne industrisatsinga til regjeringa kan allerede ha gått i dass.
Derfor foreslår noen partier å regulere prisen. Det gjør allerede EU-landet Frankrike, med maksimalt fire prosent prisøkning på strøm i 2022. Andre foreslår at Statnett må instrueres til å stanse eksporten inntil videre. Fyllingsgraden er nær det laveste den har vært på 20 år. Et tredje tiltak kunne vært å reforhandle avtalene med Tyskland og Storbritannia. Norge har en unikt gunstig forhandlingsposisjon.
Alle slike forslag har regjeringen Støre blåst vekk med en livstrøtt mine. LO- og NHO-folk landet rundt river seg i håret ved synet av statsråder som bedagelig venter på «utredninger», mens de prater løselig om «mer strøm». Hva i all verden skyldes den selvvalgte handlingslammelsen? VG-Meland er inne på noe når hun minner om at «ekspertene» har sagt at å regulere norsk kraft i tråd med norske interesser «antakelig» vil være «i strid med EØS-avtalen». Høyres talsperson Bård Ludvig Thorheim truer sågar med «represalier» fra EU, hvis Stortinget gjør noe slikt (Nettavisen 7. juli).
Den hellige EØS-avtalen er én ting. Men det ligger noe større her. Sett at regjeringen faktisk gjorde jobben sin, og forhandlet fram varige energiunntak som ivaretar Norges særegne behov. Da hadde den lidenskapelige EU-tilhenger Jonas Gahr Støre blitt statsministeren som etablerte det sterkeste nei-argumentet i manns minne. Norge kan kanskje sikre seg et unntak som EØS-nasjon. Men aldri som EU-medlem.
Energikrisa setter Støre på prøve. Vil han prioritere å sikre landets økonomi eller å bevare drømmen om EU-medlemskap? Med tanke på at folk med vanlige og lave inntekter stemte overveldende nei i begge folkeavstemningene, burde ikke en regjering for vanlige folk være villig til å ofre norsk næringsliv og sysselsetting på alteret til elitenes visjon om maksimal EU-tilpasning.
Ifølge meningseliten er løpet allerede kjørt. «Dette blir vanskelig. Og dyrt. Lenge.» Slik vil Astrid Meland innprente VG-leserne at den nye normalen er sinnssyke priser. EU har talt. «Det er bare å bestille ved. Mye ved.» Ja-folk i VG tenker som ja-folk i Ap-ledelsen. Å bruke rasjoneringsforskriften mot Norges folk og bedrifter er helt innafor. Å utfordre EU er utenkelig.
Red. anm.: Kronikken har tidligere vært publisert i Klassekampen.
