Etter hvert som tiden går og strømkrisen forverres, skjerpes forståelsen av at EU er på bar bakke overfor usikre energiforsyninger og høyere strømpriser. Stadig flere land treffer på egen hånd tiltak for å sikre sine forbrukere og for å skjerme sine markeder mot prissmitte fra Tyskland. Frankrike vil nå renasjonalisere strømselskapet Électricité de France, EdF.
Allerede i 1945 under den første regjeringen de Gaulle overtok den franske staten produksjonen, transporten og salget av strøm. Hensikten var å skaffe hele landet pålitelig og rimelige forsyninger. Senhøstes 2005 ble EdF børsnotert. Bakgrunnen var ønsker fra EU og en bevegelse i retning av privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester, ikke minst i energisektoren. Privatiseringen av EdF kom aldri langt; fortsatt eier staten 85 prosent av aksjekapitalen, men det franske strømmarkedet ble åpnet for europeisk konkurranse, og franske selskap fikk adgang til markedene i andre EU-land.
Brudd med EUs energiunion
Utilstrekkelige investeringer, først og fremst i kjernekraft, har i flere år varslet en mangel på strøm i Frankrike, som i mange EU-land. Priskontroll på naturgass kom allerede i september 2021, ved årsskiftet også på strøm på grossistleddet. EdF og private leverandører er forpliktet til å prioritere innenlandske kunder og selv bære eventuelle tap i forhold til eksportpriser. I praksis er dette en hindring for strømeksport og et brudd med EUs energiunion. Pristiltakene er foreløpig forlenget til midten av 2023. I den utstrekning midlertidige hindringer bli varige, undergraves EUs energiunion. Så vidt vites er de franske tiltakene blitt bestemt i Paris, Brussel er blitt informert i etterhånd.
Renasjonaliseringen av EdF viser at franske myndigheter anser de høye energiprisene som en langsiktig utfordring som best kan møtes ved strukturelle inngrep og statlig medvirkning, ikke ved kortsiktige, sosialpolitisk motiverte tiltak innenfor et åpent energimarked. Energipolitikken er en viktig del av næringspolitikken. Priskontrollen og påbudet om å prioritere innenlandske behov skjermer det franske strømmarkedet, også bedriftene og sysselsettingen. Neste oppgave, å sikre investeringer i ny kapasitet er vanskeligere; den overlates ikke til markedet, men påkaller en aktiv stat med et helhetssyn og et langsiktig perspektiv. De praktiske løsningene vil fortjene betydelig internasjonal oppmerksomhet.
På tvers av EUs prinsipper
Frankrikes løsning går på tvers av EUs prinsipper om fri flyt av strøm dit prisene er høyest; den viser at EUs energipolitikk ikke fungerer i en krisesituasjon. Overfor en alvorlig energikrise har EU kommet til kort. Vedtak i Brussel kan ikke skaffe mer strøm og gass til markedet. Det er enklere for EUs sentrale myndigheter å presentere vidløftige mål om null karbonutslipp og dekretere forbud mot kull, olje og naturgass enn å tilby brukerne sikre og prisgunstige alternativ. EU har feilaktig antatt at en åpning av energimarkedet ville lokke store volum naturgass til Europa, på spotbasis, og gjøre langsiktige kontrakter overflødige. EU overså konkurransen fra Asia og behovet for sikre forsyninger. Reduserte gassleveranser fra Russland har til dels sin bakgrunn i at EU ikke har villet fornye kontrakter, ikke bare i ond vilje fra russisk side.
Mangel på innsikt
EU har på sin side utvist en påfallende mangel på innsikt i energisaker. Høye ambisjoner har til dels bygget på illusjoner, som forestillingen om å kutte ut all fossil energi, også naturgass. Solkraft og vindkraft er ikke konstant tilgjengelige; de kan i dag heller ikke lagres. EUs president, Ursula von der Leyen, vil løse energikrisen ved bl.a. å bygge flere sol- og vindkraftverk. Resultat blir mer strøm, men til tider der markedet allerede er vel forsynt og solpaneler og vindmøller får godt betalt for ikke å levere; det blir fortsatt manko til andre tider.
Priskontroll og rasjonering
Nesten alle EU-land har i dagens situasjon en eller annen form for priskontroll på strøm, men den er kommet på initiativ av enkeltlandene, ikke fra Brussel. Der er energipolitikk underlagt klimapolitikk, mens flere land på eget initiativ gjenåpner kullkraftverk. Portugal og Spania er i praksis energipolitisk frakoblet EU med maksimalpriser på 50 – femti – øre kilowattimen. Det kritiske punkt er hvilke tiltak Tyskland vil kunne treffe i tilfelle et enda større bortfall av russisk gass. I Storbritannia kan Boris Johnson i sitt fall kanskje ta med seg deler av energipolitikken. Rasjonering av strøm er ikke utenkelig i løpet av året, kanskje i flere land, i og utenfor EU. Europas energikrise viser at EU på et viktig punkt ikke er egnet til å sikre medlemslandenes grunnleggende økonomiske interesser. Unionen har undervurdert forbrukernes og næringslivets behov.
Derfor kan det brenne et blått lys for EUs energipolitikk.
