Gitt kjernekraftmotstandernes retorikk skulle Norge aldri ha hatt vannkraft eller en olje- og gassindustri.
På ett eller annet tidspunkt må vi gjøre noe annerledes for å få nok energi, men helst ut ifra fakta og ikke ideologi – ellers blir resultatene som før. Det er trist at mange ledende politikere (og deres rådgivere) bruker en rapport fra 70-tallet for å avvise kjernekraft i Norge i dag – som om ingenting har skjedd! Ikke bare har teknologien endret seg, men ikke minst behovet for energi!
La oss si at Norge hadde all kraft via kjernekraft, men likevel måtte vi finne en teknologi for å øke energiproduksjonen. For å identifisere denne teknologien, fant beslutningstakerne og deres rådgivere frem et grundig studium over 401 større energiprosjekter frem til 2015 med total investeringsramme på ca 820 mrd dollar. Der fant vi at de 61 vannkraftprosjektene var dårligere enn de 180 kjernekraftprosjektene – størst gjennomsnittlig overskridelser (2,4 mrd dollar for vannkraft kontra 1,3 mrd dollar for kjernekraft), lengste gjennomsnittlig forsinkelse (43 mnd kontra 36 mnd), dyreste gjennomsnittlig investeringskostnad per MW (3,1 mrd dollar kontra 2,4 mrd dollar).
Dette er måten kjernekraftmotstanderne i Norge nå argumenterer mot kjernekraft fordi kjernekraft er dyrt og tar lang tid, kan vi konkludere at vannkraft er dyrt og tar lang tid – verre enn kjernekraft i gjennomsnitt. Derfor, blir konklusjonen at Norge bør ikke begynne med vannkraft. Hvorfor har Norge likevel lykkes med vannkraft? Vi har gjennomført prosjektene på en god måte.
Det finnes ikke en eneste industri som ikke har hatt store prosjekter med store problemer. Likeledes, når vi skal diskutere kjernekraft kan vi ikke finne frem de verste prosjektene, presentere de uten kontekst, uten innsikt og konkludere at kjernekraft er en dårlig teknologi. Vi må lære av de beste, bygge videre på det og utvikle norsk industri og arbeidsplasser samtidig.
Norges industrielle glanseksempel
Det var det vi gjorde med olje og gass – Norges industrielle glanseksempel. Den gang var stemningen omtrent som nå angående kjernekraft. Som Fredrik Hagemann ved Industridepartementets oljekontor sa i et intervju med Norsk sokkel 1/2015; "Alle andre var pessimistiske [inkl. NGU], inklusive politikerne og næringslivet. Det var forøvrig en Guds lykke at politikerne ikke la seg opp i det. Vi fikk lagt mye på plass de første årene frem til Ekofisk var en realitet". Med dagens argumentasjonsrekke om at kjernekraft er så vanskelig, burde vi med andre ord aldri ha startet med olje- og gassindustrien heller. Det får andre ta seg av, som ledende norske politikere sier om kjernekraft.
Modellen vi bør bruke ved oppbyggingen av kommersiell kjernekraft i Norge er den samme som da vi bygde olje- og gassindustrien. Vi begynner med å invitere inn gode, utenlandske leverandører. Kanskje burde vi ha bestilt en APR 1450 fra Sør-Korea med full opplæring? Sør-Korea bruker det samme regulatoriske systemet som i USA ned i minste detalj – vi kan gjøre det samme. Etter hvert bygger vi kompetanse selv gjerne med utgangspunkt i den kompetansen vi allerede har i andre industrien. Deretter kan vi utvikle egen teknologi der vi blir flinke nok til å hevde oss internasjonalt. Denne oppskriften er den gode, gamle som Georg Friedrich List dokumenterte i boken National System of Political Economy (utgitt i 1834) som vinneroppskriften gjennom 600 år med historie – og det er den Kina følger i dag.
Ingen kvikkfiks
Selvsagt vil dette kreve investeringer og selvsagt vil det ta tid, men det er dette som er industribygging og det er slik arbeidsplasser skapes. Det grønne skiftet er ingen kvikkfiks. Det tok en generasjon å bygge olje- og gassindustrien, og det vil ta en generasjon å bygge en ny industri av relevant størrelse for å få til det grønne skiftet.
Det at vi ikke har tid til det, som enkelte sier, er ikke noe argument. Har vi kastet vekk 20 år med feilslått energipolitikk betyr ikke det at vi skal bare fortsette som før. En av verdens fremste energieksperter, Vaclav Smil, skriver at i 2000 hadde Tyskland en installert kapasitet på 121 GW med en strømproduksjon på 577 TWh mens i 2019 hadde Tyskland 80 prosent mer kapasitet (218 GW) men strømproduksjonen økte kun med 5 prosent (607 TWh). Dette er en omfattende investering i kapasitet, men med katastrofal dårlig utnyttingsgrad. Den tyske riksrevisjonen beskriver Energiewende som en «trussel [en risiko] mot tysk økonomi, industri og befolkning», noe riksrevisor Kay Scheller fremhever.
Behov for seriøs debatt
Hvis vi skal nå klimamålene skylder vi fremtidige generasjoner en seriøs debatt og ikke å tråle bunnslammet i argumentasjon om kjernekraft på leiting etter billige argumenter. Hvis dette er nivået på offentlig debatt i Norge, da har vi mye større problemer i dette landet enn det vi liker å tro.
