I disse dager er det et år siden Arbeiderpartiet og Senterpartiet overtok regjeringsmakten i Norge. Bakgrunnen var et stortingsvalg der folkets krav var klart: Høyrepartienes politikk for økte forskjeller, privatisering og sentralisering måtte ta slutt. Norge måtte få en regjering for sosial og geografisk rettferdighet.

Det har Norge fått. Kanskje i større grad enn mange så for seg.

Vi har gitt arbeidsfolk mer makt i arbeidslivet, ved å begrense bruk av midlertidighet og styrke retten til hele stillinger. Vi fører en sterkt omfordelende skattepolitikk, der de med mest må bidra mer. Vi bygger velferden steg for steg med billigere barnehager og SFO, har fjernet mange av høyresidens usosiale kutt og tar tak i en fastlegekrise som fikk utarte på forrige regjerings vakt.

Sist, men ikke minst: Distriktspolitikken er tilbake. Fergereisene blir billigere eller gratis. Pendlerfradraget og borteboerstipendet øker. Desentralisert utdanning prioriteres. Barnehage og SFO blir gratis i Nord-Troms og Finnmark.

Vi har også for alvor satt fart på arbeidet med å bygge en grønn, fornybar industri, med utbygging av havvind i front. Vårt grønne industriløft legger grunnlaget for framtidige arbeidsplasser og verdier for lokalsamfunn i hele landet.

Listen over innfridde valgløfter og grep for sosiale og geografisk rettferdighet er lang. Den kunne ha vært enda lengre, om det ikke var for de ekstreme rammene rundt regjeringens første år.

Pandemiens ettervirkning var global prisstigning på en rekke varer, mat og drivstoff inkludert. En utfordrende kraftsituasjon i Europa ble akutt med Putins energikrig og angrepet på Ukraina. Resultatet ble skyhøye europeiske strømpriser. Sammen med lite nedbør slo det kraftig ut også på sørnorske priser.

Samlet gjør dette at mange sliter nå. Men der tidligere regjeringer kunne møte kriser med økt oljepengebruk, må denne gjøre det motsatte. Alternativet ville gjøre vondt verre for alle med høye boliglån: å la renten gjøre hele jobben med å få prisene under kontroll.

Det ville være dypt usolidarisk. Det skjer ikke på vår vakt. Vi skal ikke bidra til at renten økes mer enn nødvendig. Også kommuner og bedrifter over hele landet ville rammes om vi tok lett på dette.

Trygg økonomisk styring er tvingende nødvendig i en tid der vi også skal styrke forsvar og beredskap, ta hånd om de ukrainske flyktningene og håndtere økte utgifter til folketrygden. Derfor har vi lagt fram et stramt budsjett med tøffe prioriteringer, der mye må vente, og der de med mest må bidra mer. Vi står i stormene dette utløser.

Da den nye regjeringen stod på Slottsplassen for et år siden, var det som resultat av folkets krav om et mer rettferdig Norge – sosialt og geografisk. Den veien har vi startet på. Den veien skal vi videre på. Underveis må kriser håndteres. Det er et ansvar en regjering har. Det er et ansvar min regjering tar.

Vi skal lose landet trygt gjennom denne krevende tiden.