En kjent overskrift. Ikke rart, siden livet før eller siden ebber ut for oss alle, bortsett fra noen for hvem det kuttes uventet raskt. Men dø skal vi. En dag skal vi dø. Alle de andre dagene skal vi leve. Med endeløse variasjoner i lengde og innhold.
Siste etappe byr på like mange variasjoner, både for den døende og for de pårørende. Lite aner vi om hvorledes vi vil takle denne siste livets opplevelse, enten vi er pasienten eller den som følger sin kjære.
Å sitte ved et dødsleie kan være en intens opplevelse. Å evne å leve seg inn i den prosessen er ikke alle forunt. Det kreves empati, egen ro og stor grad av innlevelse. Da kan det bli en unik og berikende opplevelse ulik alle andre tidligere opplevelser. På godt og vondt. Ikke lett å forholde seg til det faktum at døden er en viktig og den eneste sikre delen av livet. Alle som lever, skal dø. Enten de bor i Lugano, i en gamme, i et hyggelig hus eller under en bro.
I forskjellige situasjoner og tidsepoker har jeg fått anledning til å bivåne dette livets siste kapittel, dette livets store mysterium. Det blir det tanker av og mange refleksjoner.
Smerter og angst hos den alvorlig syke følges ofte av resignasjon, endring av personlighet og til slutt for noen et intenst ønske om å få sovne inn.
I Norge i dag er det i hele helsevesenet en klar målsetting å kunne gi alle, helt uavhengig av tidligere status, økonomi eller bosted, en så fredelig, verdig og god avslutning som mulig. Med dagens medisinske kunnskap og alle tilgjengelige remedier og moderne medisiner er det godt tilrettelagt for å kunne oppfylle denne målsettingen.
Refleksjoner som de pårørende gjør seg, kan nok dessverre av og til være om denne målsettingen blir prioritert.
Alle har fått med seg at det er mangel på personell i store deler av helsevesenet. Dette ser vi blir forsøkt løst ved at det på flere sykehjem og rehabiliteringssentre leies inn hjelp fra andre land. Bra! Mitt inntrykk er at de aller fleste av de jeg har møtt av disse, er blide og vennlige, forstår lite norsk og har til dels andre kulturer med seg i bagasjen. Blide mennesker setter vi pris på, og andre kulturer er interessant. Men det kan skape frustrasjon og fortvilelse, både for pleierne, for pasientene og for de pårørende. Forståelse for ordene som blir uttalt og for situasjonen er et viktig grunnlag for tillitsfull kontakt med et lidende menneske. I den siste etappen, er dette av avgjørende betydning for god, lindrende pleie og omsorg - når livet ebber ut.
Av: Bibbi Bøhn
Red. anm: Kronikken har tidligere vært publisert på Klassekampens bakside.
