Det er nå gått tre uker siden norsk og samisk ungdom satte seg ned i hovedstaden for å markere at det er gått 500 dager siden Norges Høyesteretts enstemmige dom om at vindkraftkonsesjonen på Fosen bryter med SP27, og dermed er ugyldig.

Fremdeles strever Regjeringen og Olje- og Energidepartementet med å gjengi dommen korrekt, og de strever enda mer med å følge den opp.

Uverdig kampanje

Samtidig som Regjeringen stokker tungen for å kunne manøvrere i det stadig trangere rommet mellom hva norsk lov og grunnlov forplikter dem til å innrømme, og hva som også forplikter dem til å gjøre noe, skjer en intensiv kampanje for å sverte reindriftssamenes sak og liksom gjøre dem ansvarlige for den elendige energipolitikken og tvilsomme arealforvaltningen denne og tidligere regjeringer har ført. Det er usant og uverdig.

Dysfunksjonelt europeisk marked

Sannheten er at norske styresmakter og energimyndigheter over mange år har knyttet norsk energiforsyning opp til et dysfunksjonelt europeisk marked, gjennom overdimensjonerte kabler, og på betingelser som gjør at det umettelige europeiske kraftmarkedet vil kjøpe norsk vannkraft og tappe norske vannmagasin så lenge de er villige til å betale mer for den enn oss. Det gjør at Norge ikke lenger kontrollerer produksjon og levering selv, men har overlatt det til an algoritme på kraftbørsen NordPool, og med RME som kontrollmyndighet.

På toppen av dette har den nåværende regjering vedtatt en storstilt satsing på grønnfargede kraftsluk, som de attpåtil subsidierer og kaster milliarder etter. Bare elektrifiseringen av Equinors LNG-produksjon på Melkøya vil kreve det dobbelte av det de to vindkraftverkene Roan og Storheia produserte i 2021.

En eneste gigafabrikk for batteriproduksjon vil kreve mer elektrisk kraft i året enn de tre største vindkraftverkene i Norge til sammen, i tillegg til de to allerede dømte, kommer saken om Øyfjellet opp i mai. Norge kan oppfylle menneskerettighetsforpliktelsene sine ved å droppe en batterifabrikk. Eller be EU respektere menneskerettighetene de også, og gå med på at Norge ikke eksporterer så mye og innser at det er viktigere å reparere menneskerettighetsbrudd enn å importere kraft.

Skandalen fortsetter

Det var med vidåpne øyne Norge gikk inn i denne skandalen, og det er i full offentlighet den får fortsette. Rettsgrunnlaget er det ingen tvil om. Norge ratifiserte FNs sivile og politiske rettigheter i 1972, og inkorporerte det i eget lovverk gjennom menneskerettighetsloven i 1999, med forrang foran annet lovverk. Når terskelen for å nekte kulturutøvelse er krenket, kan det ikke veies opp mot øvrige hensyn. Da er inngrepet i strid med loven og med menneskerettighetene, om det ikke er innhentet samtykke på forhånd.

På Storheia og Roan er det ingen strid om at beiteområdene er tapt. Det er lagt til grunn av Lagmannsretten, bekreftet i Høyesterett og akseptert av begge parter. Utbygger, med staten som partshjelp, mener at dette kan kompenserers for, for eksempel gjennom vinterforing. Norges Høyesterett i enstemmig storkammer slår fast at det kan ikke det.

Dommen er forpliktende

Kunnskapsgrunnlaget ansvarlig statsråd Terje Lid Aasland da snakker om å hente inn, eksisterer ikke.

Spørsmålet blir om dette skal få konsekvenser. Om vindkraftverkene må slutte å produsere kraft når konsesjonen er ugyldig, om arealene må gis tilbake når de er ulovlig ekspropriert. Skal vi rive et stort byggverk bare fordi det er ulovlig bygget og bryter med menneskerettighetene?

Dette er ikke spørsmål et fungerende rettssamfunn kan tillate seg å stille. En dom i Høyesterett forplikter.