1.-klasse: Kan bli bedre. 2.-klasse: Kan bli bedre. 3.-klasse: Kan bli bedre. 4.-klasse: Kan bli bedre.
Vurderingsboka mi i barneskolen var den skumleste og mest smertefulle boka jeg noensinne hadde lest. Og det som gjorde mest vondt var at jeg hadde hovedrollen. To ganger i året måtte jeg lese svart på hvitt at jeg på ingen måte var bra nok. Som om jeg ikke visste det fra før siden alt jeg produserte på barneskolen ble markert med en kraftig rød penn, som for å understreke min utilstrekkelighet.
For bokstavene hadde det med å danse i bøkene og i skriveboka, og de elsket å bytte plass mens de geipet tunge til meg. Tidvis hadde jeg vondt i magen for jeg visste at frøken aldri kom til å anerkjenne mine skriblerier. Hun likte heller ikke mine grublerier.
Heldigvis hadde jeg min mor hjemme, som også var pedagog, og ikke av den gamle sorten. Hun foret meg med eventyrbøker, og fortalte meg at barn ikke er like, og at vi lærer og utvikler oss forskjellig.
«Du skjønner det Ida, at jeg har sett at du bruker god tid når du går i læretrappa, men når du først har knekt koden så går du alltid forbi alle de andre».
Men det viktigste min mor lærte meg var at jeg var bra nok.
«Ikke la NOEN får deg til å tro noe annet! Du er mer enn bra nok Ida!»
5. Klasse: Tilfredsstillende.
I 5.-klasse fikk vi en ny lærer. Og merkelig nok så han meg. Han hørte meg. Fortsatt danset bokstavene mens jeg skriblet, men han vektla det ikke. For det han la merke til var grubleriene mine.
Jeg husker det som om det var i går, første gangen stilen min ble lest opp høyt foran alle de andre i klassen. Jeg stivnet på stolen mens magen slo kollbøtte. Og det av glede.
Det var helt stille i klasserommet mens historien jeg hadde skrevet ble lest opp. En historie som tok de andre med rundt om alle verdenshjørner, med historisk tilbakeblikk, glede og tårer.
«Det er slik jeg vil at dere skal skrive! Fortell!
«Og det er forresten Ida som har skrevet dette!»
Bruk fantasien!» Lærerens ord gikk rett inn i bevisstheten min.
Skribleriene mine var fortsatt markert med rødt, men lærerens ord gjorde noe med meg, Og fra den dagen visste jeg at jeg kunne skrive samt at jeg for første gang kjente på opplevelsen av å mestre, samt være mer enn bra nok!
Det er litt som å spille barnefotball: Det er ikke nødvendigvis den som er best med lærkula fra 6 årsalderen som blir god som 16 åring, selv om det er lett som trener å la seg begeistre av den som stikker seg ut. En god lærer og en god trener er den som holder et øye med underdogen, for det er der den virkelige magien kan skje.
Historien om slavehandel og reisen rundt om i verden som ble lest opp i klasserommet den dagen i 5. klasse var det første av skribleriene mine som ble lest opp høyt. Og siden har jeg som kjent skrevet. Nå i år 2023 stopper fremmede meg på gata, og som takker meg for å ha satt ord på ting som betyr noe for dem. Og jeg blir så uendelig glad for at jeg kan utgjøre en forskjell.
Resten av ungdomstiden min gikk med til å lese bøker og hvor jeg forsvant helt inn i litteraturenes verden.
9.-klasse: En Særdeles Godt, en Godt og resten Meget Godt
Og jeg trodde at jeg hadde blitt bra nok, uvitende om at jeg hadde vært det hele tiden.
Hva er det jeg vil med disse tilbakeblikkene, skribleriene og grubleriene? Jo jeg vil at alle skal forstå at de er bra nok, uansett form, farge, lyte og talent.
Jeg endte opp som vernepleier. Og som vernepleier har jeg fra første arbeidsdag møtt på flotte mennesker som kjenner på fraværet av å føle seg bra nok. Og det gjør meg opprørt og sint.
Jeg er datter av en lærerinne, en pedagog, som var forut for sin tid, og som fikk meg til å finne greia mi der andre uvitende kastet blår i øynene på meg, og nesten villedet meg til å tro at jeg ikke kunne skrive. Og dette, mer enn noe annet, har fått meg til å kjenne på et sinne i forhold til at alle skal presses inn i et og samme system.
Hvor mange liv har ikke gått ad dunas i dette systemet hvor ikke alle finner «greia si»? For det vidunderlige vakre med oss mennesker er at vi er ulike. Og at vi alle har noe i oss som vi kan bli gode i. Sånn er det bare med den saken. For ikke alle skal studere for å bli akademikere.
Jeg har møtt en god del menneskeskjebner hvis kurs aldri lot seg stake ut, og hvor den enkeltes talent aldri ble viet oppmerksomhet, og akkurat det synes jeg er trist som faen! For å si det mildt.
Disse menneskeskjebnene er skapt av systemet, hvor utenforskap er mer synlig enn fellesskap og medborgerskap. Og dette har vi ikke råd til lengre i en velferdsstat som, om du ikke har fått det med deg, står i knestående. Men overordet kan vi ikke fortsette denne kursen, rent moralsk og medmenneskelig. Vi kan ikke være kjent med at vi har en skole og et system som generere et utenforskap.
Som vernepleier har jeg lagt min elsk på den danske filosofen Søren Kierkgaards ord om hjelpekunst: Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først og fremst passe på å finne ham der hvor han er, og begynne der. Det er hemmeligheten i all hjelpekunst. Enhver der ikke kan det, er selv i innbilning, når han mener å kunne hjelpe andre. Kierkgaards burde ligge i bakhodet hos oss alle, være seg som fotballtrener, lærer eller venn.
Ingen ting er mer smertefullt enn å se en bror, en søster, gråte fordi de kjenner på en utilstrekkelighet over å ikke bety noe, over å ikke være bra nok. For vi trenger alle og en hver i denne maurtuen av et samfunn til å utføre de oppgavene de var tenkt til å gjøre. Hvorfor i all verden har vi rotet til dette? For en arbeidsmaur passer på larver og pupper, og på dronninga. De ordner med mat, og drar ut av tua for å finne mat, og de jobber som alt- mulig- maur inne i tua. Og når mauren drar på åra får den dra ut av tua for å se om det er noe matnyttig der å finne, for så å ta det med seg tilbake til det store fellesskapet, der den hører til, der den er bra nok.
Og sist men ikke minst: Hver maur har hele tiden holdt på med greia si.
Å kunn æ skrive på himmeln
så skreiv æ ditt navn
Og hvis mitt liv va ei skute
sku du ha vært mi havn.
Å kunn æ hente ned skyan
og re dæ ei seng
og dette fjellet va et flygel,
så spelte æ Chopin.Lars Bremnes
