Debatten om kjernekraft i Norge har pågått i noen år, og nylig publiserte Rystad Energy en rapport som i korte trekk sa at Norge bør vente til 2050 med å satse på kjernekraft. Rapporten er en av de mest omfattende rapportene på temaet i Norge. Den fortjener derfor en kritisk gjennomgang. Rapporten er diskutert mye grundigere på linken under slik at her tas bare de overordnede linjene.
Rystad Energy sin rapport gir noen gode perspektiver med godt innhold, men konklusjonen er inkonsistent med resten av innholdet. Rapporten fremstår faktisk som om den er skrevet av forskjellige personer som ikke er helt enige. Den fulle rapporten til Rystad Energy finner du på linken under.
Den utbredte manglende forståelsen av skala i energiomstillingen preger også Rystadrapporten. Den tar ikke høyde for klimamålene Norge har signert, befolkningsøkning og det faktum at ny industri må etableres etter som olje- og gassindustrien skalerer ned. Mange tror at noen vindkraft- og solcelleanlegg her og der, samt å gjennomføre litt energiøkonomisering og andre begrensede tiltak, bringer oss i mål. Dette vil dessverre ikke være tilstrekkelig.
Verden i dag er i hovedsak drevet av fossile energikilder. Hittil er de globale investeringene innen fornybar energi (inkludert vannkraft) fra 2015 frem til nå på hele 4.100 milliarder dollar (2022 verdi), ifølge IEA. Men forbedringene er små (kun 4 prosentpoeng målt i forhold til primærenergiproduksjon uten vannkraft og 7 prosentpoeng inkludert vannkraft). Til og med kull er forventet å vokse frem til 2050!
Fornybarenergi er ikke pålitelig nok til å erstatte det gamle energisystemet. Så enkelt er det. Batterier er bare å glemme – også pga skalaen. Dunkelflauten i desember 2022 ville ha krevd et batteri til hele 1200 milliarder dollar. Det samme gjelder hydrogen – bare å erstatte dages globale forbruk av grå hydrogen med grønn hydrogen vil kreve 1,5 ganger hele EUs totale kraftproduksjon. Internasjonal shipping vil kreve ytterligere 2,7 ganger hele EUs kraftproduksjon. Så kommer luftfarten og industrivarme. Det er useriøst å komme til torgs med fornybarteknologi som hovedløsning når den har gitt så lite for så store investeringer, og når man enda ikke har begynt på de vanskelige punktene nevnt ovenfor.
Dessverre har Rystadrapproten også en rekke tekniske forhold ved seg som ikke er Rystad Energy verdig. Den har selektiv bruk av investeringskostnader der den bruker gode tall for vindkraft mens den bruker dårlige tall fra prototypeanlegg i USA og Europa for kjernekraft mens den glatt overser koreanerne sine svært gode tall i Emiratene.
Mye av det som er skrevet om Små Modulære Reaktorer (SMR) er misvisende eller direkte feil. Bare det å diskutere over 100 forskjellige teknologier under ett sier sitt. Rystad påpeker korrekt at koreanerne klarer å halvere kostnadene fra første til fjerde reaktor bygget i Emiratene, mens denne læringseffekten er helt uteglemt for SMR til tross for at hovedpoenget med SMR er industrialisering. Det som er skrevet om Generasjon IV SMR er svært mangelfullt.
Som vanlig ignoreres det at fornybarenergien må ha balansekraft. Miljøforhold rundt fornybarenergien er ikke engang nevnt mens for kjernekraft trekkes lagringen frem. Lagring av nukleært restmateriale vil koste penger, men hva med kostnadene til alt avfallet fra fornybarenergien? Innen 2050 forventes 43 millioner tonn rotorbladavfall globalt, og resirkulering er minimal. Ytterligere 78 millioner tonn solcellepanelavfall er forventet globalt innen 2050. Resirkulering er på nivå med vanlig e-avfall, dvs omtrent 20% eller 40% i EU. Store deler av restavfallet sendes til Afrika for videre arbeid ofte i brudd med den sosiale dimensjonen av bærekraft.
Rapporten er derfor preget av manglede forståelse av realopsjonene for Norge. Likevel kommer rapporten frem til at kjernekraft kan bli riktig for Norge rundt 2050 og at en vurdering må gjøres i 2035. Dette er særdeles merkverdig fordi hvis det er slik at kjernekraft er så vanskelig, som Rystadrapporten legger opp til, OG den likevel blir riktig i 2050 – ja, da trenger vi vel tiden?
Dette betyr ikke at kjernekraft vil løse alt, men vi trenger ren og tilgjengelig energi som både minimerer påvirkningene på naturen og som kan bygges i industriell skala i flere hundre år. Kjernekraft er den eneste energikilden som oppfyller disse kravene. For å få en bærekraftig energiomstilling, må vi legge opp til en teknologinøytral politikk der epler sammenlignes med epler. Kjernekraft må være en stor del av løsningen, men vi trenger også andre energikilder, inkludert fornybar energi i riktig kontekst.
Tiden vil vise om Rystadrapporten var en arbeidsulykke eller noe mer.
