John Kerry sa det godt i COP 28 i Dubai: “One cannot achieve the goal of net zero greenhouse gas emissions by 2050 without nuclear power. This has nothing to do with politics and ideology. It is pure science, mathematics and physics”.

Debatten om kjernekraft i Norge har pågått i noen år, og nylig publiserte Rystad Energy en rapport som i korte trekk sa at Norge bør vente til 2050 med å satse på kjernekraft. Denne rapporten er en av de grundigste rapportene på temaet i Norge. Den fortjener derfor en kritisk gjennomgang.

Rystad Energy-rapporten gav noen gode perspektiver med godt innhold, men den feilet i å fange det større energibildet for Norge. Dessuten er konklusjonen inkonsistent med resten av innholdet. Rapporten fremstår faktisk som om den er skrevet av forskjellige folk som ikke er helt enige.

Nøkkelpunkter fra denne gjennomgangen:

1. Kjernekraft er nødvendig på grunn av energiomstillingens skala og kostnadseffektivitet ved godt gjennomførte prosjekter.
2. Debatten om kjernekraft handler også om energisikkerhet og energiforsyningens robusthet.
3. Kjernekraft er den mest tilfredsstillende energikilden for fremtiden når det gjelder bærekraftsmålene.
4. Mange Små Modulære Reaktor (SMR) design vil selvsagt ikke lykkes, men noen vil gi grunnlaget for en industriell utrulling av konkurransedyktig kjernekraft.

1 Manglende forståelse av skala

Rystad Energy-rapporten tar som gitt Energikommisjonens rapport som anslår at Norge trenger ytterligere 40 TWh/år elektrisitetsproduksjon innen 2030 i tillegg til de omtrent 150 TWh som produseres årlig i dag. Det er lettvint og enkelt, men problematisk fordi rapporten ikke tar høyde for klimamålene Norge har signert, befolkningsøkning og det faktum at ny industri må etableres etter som olje- og gassindustrien skalerer ned.

Den norske innenriksflåten alene vil kreve 50 TWh/år for dekarbonisering med dagens politikk basert på grønn ammoniakk eller lignende. Legg til 20 TWh/år for befolkningsveksten, flytrafikken, langtransporten, industrianlegg og selvsagt ny industri som erstatning for olje- og gassindustrien. Tar vi med alt dette, snakker vi om en fordobling av kraftsystemet i løpet av neste generasjon.

Denne manglende forståelse av skala er en stor politisk utfordring i Norge fordi mange tror at vi er i mål ved å sette opp noen vindturbiner og solcelleanlegg her og der, samt gjennomføre litt energiøkonomisering og andre begrensede tiltak. Dette vil ikke hjelpe stort.

Norge har i løpet av de siste 20 årene ifølge NVE økt vindkraftproduksjonen til knapt 17 TWh/år, som er småtterier i forhold til oppgaven. Et kritisk problem som vil øke i omfang, er at like værsystemer over større områder rundt Nordsjøen fører til overproduksjon i noen timer og underproduksjon i andre. Det betyr at store mengder balansekraft/back-up kraft er nødvendig i landene rundt Nordsjøen på gitte tidspunkter. Omega høytrykkene gjør situasjonen enda verre fordi de varer i uker eller måneder og dekker store arealer.

Resultatene ser vi i Figur 1 der en tysk Dunkelflaute i desember 2022 varte i omtrent 16 dager. Selv med over 120 GW vind- og solkraft installert, var det et bortfall på 30 GW i timen mellom etterspørsel og fornybar energi. Dette tilsvarer et totalt bortfall på 12 TWh i løpet av 16 dager.

Dersom man brukte verdens største kraftsystembatteri på 3000 MWh (Moss Landing Energy Storage Facility i California) for å håndtere denne Dunkelflauten, ville man trenge over 3800 slike anlegg. Hvis man brukte globale litium-ion batteripriser som konvergerer mot 100 USD/kWh, ville kostnadene med å håndtere Dunkelflauten i Figur 1, og tilsvarende Dunkelflauter i omtrent 10 år fremover, bli anslagsvis 1200 milliarder dollar.

Figur 1 – Dunkelflaute i Tyskland desember 2022

Det beløpet er nok til 40 Vogtle kjernekraftanlegg som hver har en installert kapasitet på mer enn 2200 MW og en årlig produksjon på 17 TWh. Mens Vogtle har en designlevetid på 65 år, har slike batterier kun 15 år i beste fall. Siden Tyskland har bare 25% ikke-fossile energikilder betyr dette at videre elektrifisering vil forverre bildet 2-3 ganger ytterligere. Å bruke batterier er kort og godt fullstendig urealistisk med mindre teknologien forbedres minst 100 ganger i forhold til dagens Litium-ion batterier.

Mange tror at norsk vannkraft kan gjøre jobben, som også er feil. Norsk vannkraft ble designet for å ta grunnlast med relativt små variasjoner der hurtige variasjoner ble tatt enten av kraftnettreserven eller ved import fra Sverige og Danmark (før kablene til Tyskland og UK ble etablert). NordLink til Tyskland og North Sea Link til England ble delvis innfaset 2021 mens den sistnevnte kom i full drift med 1,4 GW mot slutten av første kvartal 2022. Å følge den tilfeldige variasjonen til variable fornybare energikilder – VRE (Variable Renewable Energy), spesielt vindkraft, vil gi mye vedlikehold og nedetid for vannkraften, som ikke er tatt med i de fleste rapporter, inkludert Rystad sin.

2 Hvorfor vindkraften ikke kan sikre energiomstillingen

I Figur 2 ser vi vindkraftproduksjonen i Norge i 2019 og 2020 – omtrent 10 TWh produsert.

Figur 2 – Etterspørsel og produksjonsdata med 1 times oppløsning fra 2019 og 2020. Det er forfatterens egne beregninger basert på data fra NVE¹ og Statnett².

1. Data nedlastet 2021-03-01 fra https://www.nve.no/energiforsyning/vindkraft/utbygde-vindkraftverk/
2. Data nedlastet 2021-03-01 fra https://www.statnett.no/for-aktorer-i-kraftbransjen/tall-og-data-fra-kraftsystemet/last-ned-grunndata/

Den svake positive korrelasjonen (omtrent 30%) mellom vindkraft og vannkraft viser at de to kjøres uavhengig og altså ikke slik at vannkraften er back-up for vindkraften. Sesongvariasjonen, med størst behov på vinteren, brukes av og til som et argument for vindkraft, men det er sterkt misvisende når man ser på detaljene.

Grunnen er at vindkraftproduksjonen er svært variabel – nesten tilfeldig. Den vertikale aksen i Figur 2 viser antall MWh produsert per time for det angitte året. Den horisontale aksen dekker hele året der aksen starter med kl. 00:00 den 1. januar og slutter kl 24:00 den 31. desember for begge årene. Dataene bak figuren viser at i 2020 var timesproduksjonen helt nede i 8,3 MWh og helt oppe i 3.275,6 MWh.

Ved å sortere dataene med den høyeste timesproduksjonen til venstre og deretter fallende til den time med lavest timeproduksjon til høyre, får vi Figur 3. Den øvre figuren viser klart at når vi organiserer kurvene etter fallende etterspørsel (mørk blå kurve), så er det vannkraften som håndterer etterspørselen. I figuren under er etterspørselsdataene fjernet og grafen er reorganisert etter fallende vannkraftproduksjon. Da ser vi at nettoimporten er også drevet av vannkraften fordi når Sverige, Danmark, Nederland, Tyskland og/eller UK har overskuddsproduksjon pga høy vindkraftproduksjon, og derfor lavere priser enn i Norge, da kan Norge importere og redusere produksjonen av kontrollerbar vannkraft. Norsk vindkraft, derimot, er mer eller mindre tilfeldig ‘støy’ på bunnen av begge grafene.

Figur 3 – Etterspørsel, vannkraftproduksjon og vindkraftproduksjon i 2020. Data er fra NVEⁱ og Statnettⁱⁱ og kalkulert av forfatteren

Når vinden blåser produseres det godt, men når vinden uteblir står det stille. For NO2 prisområdet i sør er gjennomsnittlig vindkraftkorrelasjon 66%. I det noe mer geografisk spredte prisområdet i Midt-Norge er vindkraftkorrelasjonen 52%. I det geografisk mest spredte området, NO4 i Nord-Norge, er gjennomsnittlig vindkraftkorrelasjon 28%. Det viser viktigheten av geografisk spredning, men ingen av dem er store nok til å hjelpe vesentlig.

I Figur 4 er all vindkraftproduksjon i EØS-området samlet. Selv om kapasiteten økte 26%, er det alltid mangel på vindkraft i deler av året. Selv med uavhengige værsystemer, trengs minst fire vindkraftanlegg for å garantere produksjonen av ett.

Dette fører til at gass er den viktigste balansekraften for VRE 26 OECD land. Dette øker klimagassutslippene, slik at kraftsystemer med mye VRE aldri vil være lavkarbon.

VRE feiler derfor hovedpoenget, som er å kutte klimagassutslippene. VRE virker fornuftig kun på anleggsnivå, men ikke i et systemperspektiv når alle systemforhold er inkludert.

Figur 4 – Total vindkraftproduksjon i EØS.

Rystad Energy burde ha diskutert disse forholdene for å ha et riktig utgangspunkt for sin analyse. De burde også ha konkludert med at kjernekraft må bli en del av energimiksen i Norge om vi skal ha noen som helst mulighet til å gjennomføre den doble omstillingen (dekarbonisering og bygge ny industri for å erstatte olje- og gassindustrien mens vi samtidig håndterer befolkningsveksten).

3 Hvorfor hydrogen og batterier ikke vil bidra stort

En vanlig løsning som foreslås for å håndtere overskuddsproduksjon fra VRE er å produsere hydrogen. Hydrogen kan brukes som et kjemisk batteri eller direkte i transportsektoren ved å erstatte fossile drivstoffer med grønn ammoniakk eller tilsvarende. Heldigvis gikk ikke Rystad inn på denne diskusjonen.

La oss se på det enkleste først – batterier.

Batterier kan forbedre kraftsystemet ved å håndtere topplasten, men de er ikke en løsning for å håndtere overskuddsproduksjon fra VRE. Store skip bruker omtrent 3000 MWh daglig, som er det samme som verdens største batteri. Derfor er antall batterier som trengs for å dekke behovet for energi i transportsektoren altfor stort.

I tillegg er det ikke nok materialer til å produsere nok batterier til en fullstendig grønn omstilling. IEA anslår at vi må øke gruvedriften med inntil 20-40 ganger for å nå klimamålene. Samtidig mangler det investeringer innen gruvedrift og gassproduksjon, som er nødvendig for å produsere materialer til batterier og for å balansere kraftsystemet.

Storskala hydrogenproduksjon med VRE er ikke en løsning for å redusere klimagassutslippene da det er store energi- og effektivitetstap i prosessen. Hydrogenproduksjon med elektrolyse krever omtrent 50 MWh/tonn. Dette betyr at det trengs 11 TWh/år for å erstatte den norske hydrogenproduksjonen på 225 000 tonn/år. Globalt forbruk av hydrogen var 94 millioner tonn i 2021, noe som tilsvarer 4700 TWh/år. Dette er omtrent 1,5 ganger EUs kraftproduksjon i 2022. Da har vi kun erstattet eksisterende hydrogen og ikke erstattet noen av dagens fossile energikilder.

I tillegg krever prosessindustrien 100% pålitelighet, noe som effektivt ekskluderer bruken av VRE som selvstendig kraftkilde for slik produksjon.

Internasjonal skipsfart står for 3% av globale klimagassutslipp og forbruker 300 millioner tonn tungolje (HFO) per år. Hvis dette skal erstattes med grønn ammoniakk vil det kreve 2,7 ganger hele EUs kraftproduksjon i 2022. Dette skyldes at HFO har en termisk brennverdi på 11 MWh/tonn, mens ammoniakk har kun 5 MWh/tonn, men krever omtrent 12 MWh/tonn for å bli produsert via elektrolyse. Tar vi med luftfart, langtransport og prosessindustri, innser man at dagens politikk aldri vil gi et bærekraftig energisystem.

I tillegg er det en rekke praktiske forhold som gjør hydrogen vanskelig å håndtere. Hydrogeninduserte spenninger i metall og sveiser kan føre til katastrofale resultater over tid. I tillegg er hydrogen et høyeksplosivt stoff. 1 kg under trykk er omtrent tilsvarende 1 kg TNT. Det gjør at det er meget krevende å håndtere hydrogen på stor skala med mindre hydrogenet konverteres umiddelbart til eksempelvis syntetiske drivstoff.

4 Uten kjernekraft er det ingen løsning – heller ikke for Norge

Det er ikke spørsmål om vi trenger kjernekraft, men hvor mye og hvor raskt. Hvis vi ikke inkluderer kjernekraft i energiomstillingen, vil vi ikke klare å nå bærekraftmålene.

For å forstå hvor mye kjernekraft vi trenger, må vi estimere dagens energiforbruk og befolkningsøkning. Mellom 1820 og 2020 er det en korrelasjon på 99,6 % mellom befolkningsvekst og energiforbruk. Det er sannsynlig at dette vil fortsette i fremtiden.

Det primære energiforbruket i Norge er vist i Figur 5 bortsett fra offshore installasjonene, og kalkulert i 2022 til å være 527 TWh hvorav 377 TWh var fornybar energi der det meste er vannkraft. Som nevnt i seksjon 1, vil befolkningsøkningen i Norge alene kreve en økning på 20 TWh elektrisitet innen 2050, mens totalt vil økningen av primærenergi være 28 TWh med samme miks som i dag.

5 Hvorfor vente med å gjøre det som er «riktig»?

Rystads råd om å vente til 2035 med å kanskje begynne å planlegge for kjernekraft i Norge med mulig implementering rundt 2050 og utover, fremstår enda rarere i denne sammenhengen. Skalaen på energiomstillingen er så stor at vi trenger den tiden vi har, og hvis det er fornuftig i 2050, hvorfor skal vi da vente? Det virker som om Rystad Energy har blitt offer for ideen som rår i media og i politikken om at bare vi når 2030/2050 målene, så vil vi kunne stagge klimaendringene. Det som er viktig, er å velge riktig. Legg til det enkle faktum at en lovlig lisensieringsprosess vil ta minst 7 år, og da fremstår 2030 som en illusjon uavhengig av teknologien som legges til grunn, noe Rystad burde vite.

Hvis kjernekraft plutselig blir riktig i 2050, så vil den logiske konklusjonen være at det er bedre å starte tidlig enn sent for å sikre en bedre overgang i energiomstillingen. En av Rystads referanserapporter etterlyser jo “så mye som mulig, så fort som mulig”. Siden Norge ikke har klart å forutse den situasjonen som vi har havnet nå – energimangel innen få år med høye kostnader – så er den logiske veien fremover å stoppe dagens politikk, revidere og utvikle en politikk som faktisk fungerer gitt situasjonen. For eksempel kunne gasskraft vært vurdert siden den er brukt mye globalt som en overgangskraft.

Men her feiler Rystad atter en gang i forhold til politikken i Norge, men politikk bør overlates til politikere mens analysearbeid bør være forankret i fakta og integritet. Rystad må vite at gasskraft kan fungere som skissert, men er det virkelig bedre å gjøre ubotelig skade på naturen for å øke vind- og vannkraft for i beste fall oppnå noen få år kortere energiomstillingstid uten å egentlig gjøre noe som betyr noe for den totale energiomstillingen? Åpenbart ikke. Energiomstillingen handler ikke bare om klimagasser men like mye om biologisk mangfold, natur og mer.

Med disse forholdene rundt bakgrunnen til rapporten, er det vanskelig å unngå å konkludere at rapporten har en kvalitet som ikke er Rystad Energy verdig. Det er nesten umulig å ikke tro at svarene ble gitt før analysen var utført. I resten av denne gjennomgangen skal vi se på de litt mer tekniske forholdene ved rapporten.

6 Manglende forståelse for Små Modulære Reaktorer (SMR)

Mange motstandere av kjernekraft mangler forståelse av hva SMR er. Ironisk nok refererer Rystad til en rekke rapporter og de har beregnet at den fjerde APR1400 enheten i Emiratene kostet omtrent 2,5 MUSD/MW. Likevel klarer de ikke å overføre denne innsikten til SMR verden. Noen SMR design har opptil 90% mindre systemkompleksitet enn trykkvannsreaktorene som bygges i dag. Tror de virkelig at slik reduksjon av systemkompleksitet ikke vil ha kostnadskonsekvenser?

Et stort kjernekraftanlegg kan beskrives som storskala, tilpasset, avansert håndverk med mye innsats i engineering, lisensiering og konstruksjonsprosesser slik som skjæring og sveising pga størrelsene, konstruksjon på anleggsområdet (og ikke i fabrikk), tilgangen på kvalifisert personell og mye mer. SMR har en helt annen filosofi der man gjennom industrialisering lager et produkt. Dette vil medføre store besparelser innen engineering, lisensiering, bygging og mer eller mindre hele forsyningskjeden.

I min tidligere karriere som adm. dir. for Midsund Bruk AS, en av de ledende trykktanksleverandørene innen olje- og gassindustrien, lærte jeg at et kuttesenter for alle typer avanserte stål kunne kutte på 120 minutter det to personer ville klare på 3 uker. Ikke bare det; med bedre kvalitet på kuttingen blir sveisingen og etterarbeidet mye mer effektivt også. Industriell produksjon har mange flere positive konsekvenser enn dette lille eksempelet.

Hovedutfordringen med slik industriell produksjon er ikke i utgangspunktet enhetskostnadene, men kostnadene med ledig kapasitet. Derfor er det viktig for industriell produksjon at antall enheter passer med kapasitetene slik at å dimensjonere hele forsyningskjeden riktig er viktig for SMR.

I 1908 fantes mer enn 250 bilfabrikanter i USA alene. 40 år senere var det igjen fem. En tilsvarende konsolidering av SMR industrien vil sannsynligvis også skje. I 1908 var bilfabrikasjon en nisjeindustri inntil Henry Ford industrialiserte industrien. Ford Model T kostet i utgangspunktet 850 dollar i 1908, men gjennom industrialisering falt prisen til 350 dollar i 1916! Det ble sagt at Ford tok ut jernmalmen på mandag og leverte ferdig bil på fredagen etter! Dette viser kraften i industrialisering, og det viser at vi må ta kjernekraftindustrien fra håndverksindustrien i dag til det første Model T kjernekraftanlegget i løpet av det neste tiåret.

Å overse disse effektene for SMR er en stor begrensing med Rystadrapporten, og rapporten er i beste fall gyldig kun for prototypanlegg for Generasjon III SMR men stort sett ubrukelig i forhold til den framtidige konkurransedyktigheten til SMR. En mulig forklaring til at Rystad brukte prototypkostnader er at de ikke kjenner til utviklingen i SMR-landskapet, siden de kollektivt refererer til SMR som om dette er en homogen gruppe reaktordesign. Det er det ikke.

Jeg leder kanskje et av de ledende kjernereaktorprosjektene i Norge for øyeblikket, og vi har analysert alle de 90+ SMR design som finnes ved utgangen av 2022. De beste vi har funnet er ikke engang nevnt i Rystadrapporten til tross for at to av dem vil ha kommersiell teknologi klar før 2030. Derfor er det meste av det Rystad Energy skriver om SMR villedende, spesielt angående Generasjon IV som de tror kommer langt inn i fremtiden. Er Rystad ikke klar over at Kina allerede har startet en Gen IV reaktor for kommersiell bruk?

Rystad burde forvente at de fleste SMR design ikke vil overleve jfr. normale innovasjonsforløp i industrier som eksemplifisert med den amerikanske bilindustrien. Hvis bare et fåtall overlever, vil SMR industrien bli en stor driver for endring. Å vente til 2050 vil da bli et stort strategisk feilgrep som kan frata norsk industri mulighetene til å bli en del av denne utviklingen, med mindre de bygger seg opp i utlandet.

7 Realopsjonene er ignorert

Et annet stort problem med Rystad rapporten er at kostnadene til VRE er konsistent underestimert fordi balansekraft/back-up er aldri inkludert. På toppen bruker de utdaterte kostnadstall for vindkraften. Det kan være at Rystad tror at dagens kostnadsøkninger for vindturbinprodusentene og faktisk hele ESG sektoren bare er midlertidig, men ingenting tyder på det. De to siste vindkraftauksjonene i UK og Germany ble ikke fulltegnet, vi har mange kansellerte prosjekter og flere vindkraftanlegg har gått konkurs i Sverige.

Det samme ser vi på materialsiden også. Gruveindustrien opplever seriøs mangel på investeringer. Olje- og gassindustrien opplever også underinvesteringer på hele 56% i 2021 sammenlignet med 2014. Husk på at energien som brukes ved produksjon av VRE teknologi er i hovedsak fossil fordi man trenger 100% pålitelighet. Derfor er sannsynligheten for fallende kostnader fremover nærmest null. Løsningen blir da enten å øke prisene (som vi ser) eller å kutte kostnader strukturelt ved for eksempel å reallokere produksjonen til Kina (som sannsynligvis kommer).

Hele VRE industrien er i økende grad dominert av Kina med en 85-90% markedsandel for en stor andel av kritiske mineraler og -metaller. Dette introduserer forsyningsrisiko, og risikoen for ytterligere prisøkninger er meget stor. Hvorfor skal ikke Kina bruke sin markedsmakt til å ta høyere marginer? Realopsjonene som Rystad tegner er derfor enkelt sagt; overdrevne problemer med kjernekraft satt opp mot underestimert risiko for VRE.

Rystad demonstrerer også vesentlig kompetansehull i forhold til tilgangen på uran. Kjernekraft er i stor grad betong og stål, men det stemmer at brensel er et mulig problem siden Russland er en stor leverandør. Denne situasjonen er dog enkel å rette opp i, og det blir nå gjort internasjonalt og flere land har satt forsyningssikkerhet av brensel høyt på dagsorden. Overordnet er dog materialkravene ved kjernekraft begrensede i forhold til andre energikilder, som vist i Figur 6. ‘Other’ kategorien er i hovedsak kritiske mineraler og metaller som tidligere omtalt.

Den aller største kilden til uran er havvannet der uran får et jevnt tilsig fra mantelen der det finnes en stor kjernefysisk reaktor. Det er nok uran i havet til å drive hele menneskeheten i milliarder av år om man bruker avanserte reaktorer. Å hente ut dette uranet kan høres ut som eventyr, men teknologien er utviklet med fornuftig kostnadsnivå. Kommersialisering gjenstår og sannsynligvis må kostnadene med å hente ut uran fra landjorden bli høyere før det blir aktuelt å hente ut direkte fra havvannet. Utfordringene ved tilgangen på brensel er derfor midlertidig, og med en konkurransedyktig teknologi for uthenting fra havvannet vil uran bli det mest tilgjengelige brenselet på jorden. Dessuten er uran så godt spredd på landjorden også at det er uansett en langt mindre forsyningsrisiko enn kritiske mineraler og metaller som trengs til VRE.

Kjernekraftmotstanderne trekker ofte frem kostnader forbundet med gamle anlegg der man gjennomførte kjernefysiske eksperimenter og tidlig militær aktivitet. Grunnen er at man ikke hadde planlagt for dekommisjonering. Dokumentasjonen var ikke komplett og til og med forfalt/ødelagt til et nivå som gjør at den ikke kan brukes. Men slike situasjoner har ingenting med moderne, kommersiell kjernekraft å gjøre. Det kan best ansees som dyr lærdom fra fortiden.

Vi må også se på den andre siden av ligningen. Kjernekraftteknologi har gitt nukleærmedisin og mye mer. For eksempel, Norge har nytt godt av forsking rundt kjernefysisk teknologi som var viktig for å utvikle flerfasestrømning brukt innen olje- og gassindustrien med stor suksess. Denne innovasjonen har blitt kalt den viktigste innovasjonen i norsk historie av Aftenposten. Det er derfor lett å peke på kostnadene med deler av fortiden til kjernekraft, men da må vi også ta med hele bildet i beregningen.

Ingen gjør det hva VRE angår – man bare antar at ting ordner seg til tross for at hele VRE industrien møter tøffere krav i EU hva beskyttelse av natur angår. Dette har vært viktige forhold med landbasert vindkraft, men de samme forholdene trekkes oftere og oftere frem i forhold til offshore vindkraft også. Alternativkostnader og miljørisiko er diskutert mer i Seksjonene 11 og 12, men de må også tas med i bildet rundt realopsjonene.

Figur 6 – Materialbehov for noen energikilder.

Når det kommer til fordelene med kjernekraft er de helt uteglemt, bortsett fra produksjon av kraft. Fakta er at kjernekraft produserer store mengder restvarme som kan bli brukt, men det er ignorert. For eksempel, min analyse av Melkøya LNG terminal viser at kjernekraft kan gjøre same jobben som vindkraft til halve kostnaden. Så har vi mulighetene til å produsere ferskvann og drive distriktoppvarming med mulighet for å hente ut opp til 80% av totalenergien.

Rystad og tilsvarende miljøer gjør også andre grunnleggende feil som diskutert videre.

8 Selektiv bruk av investeringskostnader og hvordan gjennomføre prosjekter

Enda et forhold som ikke er håndtert bra er «overnattkostnadene» (totale prosjektkostnader unntatt finansieringskostnadene) ved energiprosjekter. Her har Rystad gjort den monumentale feilen å bruke gamle tall for vindkraft (som er gode) – og derved unngå den høye inflasjonen opplevd de siste årene – mens de bruker prototypetall for kjernekraft. De har heller ikke inkludert kostnadene med å sikre pålitelig produksjon fra vindkraft, det vil si inkludere balansekostnadene / kostnadene med back-up. Med andre ord, Rystads sammenligning er så skeiv i disfavør til kjernekraft som den kan bli.

Rystad spiller også med lærekurvemodeller for vind som om det er en umoden teknologi, og de legger inn forbedringer på inntil 30% i årene fremover. Den eneste vindkraftteknologien som er umoden er flytende havvind, men tallene der er så dårlig at ingen seriøs analyse kan få denne teknologien til å bli konkurransedyktig. I tillegg kommer kostnadene med langsiktige forhold rundt vindturbinrotorer og ytelse; Siemens kvalitetskatastrofe i fjor bør ringe en bjelle. Dette er forhold som skyldes at man ikke respekterer grunnleggende mekanikk eller teknologioptimisme.

Kort forklart: Den sentrale kolonnen til en vindturbin er lang og sterk, men aldri helt stiv, noe som betyr litt bevegelse. Når man da plasserer en stor rotor på toppen så gir det et svært stort moment som girene med mer må absorbere. Det er kun et spørsmål om tid før dette gir havari. Jo større rotor, desto hurtigere havari. Flytende vindkraft vil bli enda verre fordi bevegelsen til havet kommer i tillegg. Det er sikkert mulig å løse dette, men ikke uten økninger i kostnadene.

Kostnadene for kjernekraft er enda merkeligere behandlet. Ofte ser vi at rapporter bruker europeiske og amerikanske tall, som er dårlige uansett hvilken standard man legger til grunn. Det glemmes at alle europeiske og amerikanske anlegg er prototyp-anlegg med de vanlige problemene man har ved prototyper i alle industrier. Manglende erfaring og politisk innblanding har gjort situasjonen enda verre. Interessant nok dokumenterer Rystad nesten 50% fall i kostnadene fra den første til den siste APR1400 reaktoren bygget i Emiratene, ned til kun 2,5 MUSD/MW, men det er ignorert i rapporten. Det at Emiratene utførte totalprosjektet sammen med KEPCO på kun 12 år er også ignorert. Det vil si, rapporten har listet faktaene, men de antar at Norge ikke kan lære fra slike godt gjennomførte prosjekter.

Arbeidskraften i Norge er selvsagt dyrere, men grunnarbeid og alt det tradisjonelle stål- og betongarbeidet utgjør omtrent bare 20% av investeringskostnadene slik at selv en dobling vil endre kostnaden fra 2,5 MUSD/MW til kanskje 3,0 USD/MW. Så hvorfor er Rystad så skeptisk til å bruke koreanske tall i rapporten? Rystad Energy bruker sannsynligvis koreanske tall på deler av den internasjonale handelsflåten og andre markeder, så hvorfor er kjernekraft så annerledes? Ingen bruker tall fra USA eller en del europeiske land når det gjelder handelsflåten eller skipsbygging generelt ved kostnadsberegninger fordi de er ikke konkurransedyktige. Fra min egen karriere vet jeg at et norsk skipsverft bygger en hekktråler til halve kostnaden av et amerikansk skipsverft selv om design og utstyr er likt.

Byggetider er like selektive i Rystad rapporten. Fakta er at kjernekraft skalerer også fortere enn VRE som vist i Figur 7. Ingen har dekarbonisert hurtigere enn Sverige. Med et team av nøkkelpersonell på kun 6 personer, bygde Asea Atom 12 reaktorer på 15 år. Av de store landene er det Frankrike som har dekarbonisert hurtigst.

9 Omvendt diskontering

Det er flere finansielle- og økonomiske forhold ved Rystadrapporten som er kritikkverdige, som i mange andre rapporter. Vi begynner med diskonteringen.

Rystadrapporten legger opp til en diskonteringsfaktor for vindkraft på 4% og 7% for kjernekraft. Gitt at de fleste rapportene innen feltet gir energikilder samme diskonteringsfaktor på tvers av hele spekteret, står denne rapporten ut fra mengden, men dessverre omvendt av hva vi hadde forventet.

Diskonteringsfaktorer skal ta høyde for kapitalkostnadene, og en av de mest brukte er Weighted Average Cost of Capital (WACC), som er det veide gjennomsnittet av alle kildene til gjeld og egenkapital. Med den politiske atmosfæren som ofte omgis energiprosjekter er det åpenbart stor usikkerhet rundt kapitalkostnadene, men noen grunnleggende fakta finnes.

For det første, tidshorisonten er kritisk fordi den tiltrekker ulike investortyper. VRE har en levetid på kanskje opp til 25 år mens kjernekraft kan lett vare i 65 år og noen anlegg er godkjent for 80 år i USA. Resultatet er at de investorene som investerer i selve reaktorutviklingsselskapene er annerledes (kan være Venture Capital, Private Equity og andre) enn de som investerer i selve energiprosjektene (et stort antall forskjellige investortyper fordi ofte er anleggene solgt og solgt igjen i løpet av levetiden). Kjernekraft derimot tiltrekker ofte andre investorer enn VRE. Infrastrukturfond og pensjonsfond er de som sannsynligvis vil investere i kjernekraftanleggene mens VRE prosjekter tiltrekker seg investorer med kortere tidshorisont. Poenget er at jo lengre tidshorisont, jo lavere er avkastningskravene (ROE).

Dette fører oss til diskusjonen om hva som er realistisk avkastningskrav på lang sikt. For eksempel, Estrada finner at “…average across the 19 countries in the sample, stocks provided investors with an annualized real return of 4.7%, 3.8 percentage points higher than that of bonds (0.9%)”. Dette funnet er basert på det svært omfattende Dimson-Marsh-Staunton datasettet, som dekker 19 land i over 110 år. Amerikanske aksjer fra 1802 til 2002 hadde en årlig totalavkastning på 7,9% mens et tredje stort data sett som dekker 17 land fra 1900 til 2005 hadde et gjennomsnitt på omtrent 5%. Med andre ord, investorer kan ikke forvente samme avkastning på langsiktige investeringer som for mer kortsiktige investeringer. Det er fornuftig gitt effekten tid har på investeringsporteføljer, ifølge Bernstein.

Dersom vi bruker den historisk høye avkastningen 7,9%, 4% rente på gjelden, 23% skatt (OECD gjennomsnitt i 2020) og den typiske 30%/70% egenkapital/gjeld forholdet som brukes ved kjernekraftprosjekter, så blir WACC 4,5%, som er viktig fordi kapitalkostnadene ved kjernekraft utgjør omtrent 60% av LCOE (diskutert i neste seksjon). En WACC på 4,5% er også i tråd med den sosiale diskonteringsraten mange land bruker. 7% som mange bruker er derfor ønskedrømmer, uvitenhet eller noe annet.

Bruker vi samme resonnementet på investeringer med kortere tidshorisont, slik som VRE, blir de økonomiske parameterne mer markedsdrevne fordi de konkurrerer med andre prosjekter med tilsvarende tidshorisonter. Et avkastningskrav på egenkapitalen på 10% er ofte brukt og med same type utregning blir da WACC i området 6-8% som er mer i tråd med det som brukes. Slik at når man leser Rystadrapporten sitter man igjen med det inntrykket at de har byttet rundt tallene. Det kan selvsagt være en ærlig feil, men en vesentlig feil i forhold til konklusjonen i rapporten.

10 Realistiske LCOE beregninger krever RAM forståelse og et systemperspektiv

Levelized Cost of Energy (LCOE) er kanskje den mest misbrukte beregningsteknikken innen energifeltet i dag. Mange ser ut til å tro at det er bare en formell man kan plugge noen tall inni og få ut den gjennomsnittlige levetidskostnaden for en energikilde neddiskontert til nåtiden. Både investeringskostnader, diskonteringsrente og mye mer er viktige input parametere. Dessverre er mye av den åpent tilgjengelige informasjonen feil. Ved å bruke revisorgodkjent informasjon eierselskapene til vindkraftanlegg i UK, klarte et studium å finne en nøyaktig måte å beregne LCOE for noen gitte år. Resultatene viste at den riktige LCOE var på rundt 100 GBP/MWh, som er mye høyere enn de fleste CFD- kontrakter som den gang var på 57.50 GBP/MWh. Har Rystad Energy brukt den åpent tilgjengelige informasjonen uten å kjenne kvaliteten?

Uansett gjør Rystad samme feil som alle gjør, også i fagfellevurderte journaler, ved at de behandler elektrisitet som en tradisjonell handelsvare (commodity). De forstår ikke at elektrisitet kommer med mange ulike former for kvalitet som man må ta høyde for i en grundig kostnadsanalyse. Resultatet er at epler ikke sammenlignes med epler.

I 1994 publiserte National Renewable Energy Laboratory (NREL) i USA en viktig rapport (Logan et al. 1994) som viser i detalj hvordan man kan modellere ressursene i et energisystem for å sikre sammenlignbarhet ved planlegging. Tre av forholdene er spesielt viktige og forkortet RAM (reliability, availability og maintainability) og de brukes også i NATO standarden for beregning av livsløpskostnader. Den korte historien er at mange LCOE analyser kan være matematisk riktig, men konteksten er feil og analysen er svært misvisende. Rystadrapporten er dessverre slik og i enkelte aspekter også feil fordi WACC og investeringskostnader er feil. Derfor er det ikke noe vits å gå grundigere inn i tallene i rapporten fordi hele premisset er feil. Men en ting er sikkert – å sammenligne VRE direkte med kontrollerbare energikilder er feil med mindre analysen er løftet opp på systemnivået med en spesifisert RAM. Bank of America har gjort akkurat det, og tallene snakker for seg, se Figur 8. Utfordringen med å beregne System LCOE er at kompleksiteten på beregningene øker og den blir kontekstspesifikk, som åpenbart er realistisk.

Jeg har gjort tilsvarende beregninger i forhold til klimagassutslippsanalyser på det irske kraftsystemet, og resultatene viser at vindkraft aldri kan lede oss til klimamålene så lenge vindkraften er balansert med fossile energikilder. Kostnadsanalyser av CASIO viser det samme. Resultatene i Figur 8 er derfor ikke urealistiske. Legger man til RAM-krav til VRE, stiger med andre ord kostnadene mange ganger.

Figur 8 – Effekten av å inkludere systemperspektivet i kostnadsberegningene for kjernekraft og VRE.

Så har vi de som vil hevde at kraftnettet vil knytte VRE sammen slik at RAM forholdene ikke betyr noe. For det første, kostnaden er der likevel – den er bare ikke synlig. Det er som Vaclav Smil skrev om Energiewende i Tyskland: «In 2000, Germany had an installed capacity of 121 gigawatts and it generated 577 terawatt-hours, which is 54 percent as much as it could have done (that is, 54 percent was its capacity factor). In 2019, the country produced just 5 percent more (607 TWh), but its installed capacity was 80 percent higher (218.1 GW) because it now had two generating systems.»

Selvsagt er det svært kostbart å ha et helt kraftsystem i reserve pga dårlig pålitelighet med det nye systemet.

For det andre, denne kostnaden blir overført til andre i systemet. Slik at i mange land ender vi opp i den situasjonen at ikke bare mottar VRE garanterte inntekter gjennom CfD kontrakter, men kundene mottar også garanterte priser for å overleve. Hva slags parodi av et marked er det som har prisgarantier for både kunder og leverandører? Skattebetalerne sitter i midten med svarteper.

For det tredje, hvis vindkraften må betale kostnaden på inntil 100 euro/tonn for kvotene på klimagassutslippene som gasskraften må betale for å balansere vindkraften, vil regnestykket bli enda verre. I dag overføres disse kostnadene til sluttkundene og vindkraftindustrien unngår det hele.

For det fjerde, ingenting inkluderer kostnadene til dekommisjonering og avfallshåndtering i noen LCOE analyser for VRE jeg har sett. Atter en gang bare antar man at dette vil ordne seg, men tallene er store som diskutert i senere. I Norge eies også en rekke vindkraftanlegg av offshore selskaper, og jeg synes det er mer enn naivt å tro at disse vil betale for dekommisjonering og avfallshåndtering.

11 La oss ikke glemme alternativkostnadene med upålitelig energikilder

Når folk avviser kjernekraft, forstår de egentlig hva de avviser? Vi må sammenligne med reelle opsjoner (og ikke en idealtilstand), men når disse er ignorert eller ikke håndtert godt så har vi et stort problem. Dessverre er som regel ikke disse alternativkostnadene i det hele tatt diskutert.

Hadde Tyskland beholdt sine kjernekraftanlegg ville de sannsynligvis ikke hatt behov for russisk gass og store deler av energikrisen kunne vært unngått. Deutsche Bank estimerer at energikrisen har kostet Tyskland 1.500 milliarder euro. Dette er kostnaden med upålitelig energiforsyning.

Tyskland kunne faktisk ha bygget 15 Hinkley Point C kjernekraftanlegg (omtrent 33 milliarder britiske pund pr stk) for pengene de har hittil brukt på Energiewende (omtrent 500 milliarder euro), og hatt omtrent en fossilfri kraftforsyning. I stedet har Tyskland bommet stort på klimamålene og fått noen av de høyeste strømprisene i verden. Den tyske riksrevisjonen beskrev i 2021 hele situasjonen som en trussel mot tysk industri og befolkning. De fikk rett; gigantiske BASF forlater Europa pga behovet for pålitelig energi til konkurransedyktige kostnader. 16% av tysk industri har planer om å flytte og ytterligere 30% gjør vurderinger om å flytte inkludert de som lager vindturbiner!

Texas er et annet eksempel. Hvis vi sammenligner Texas med et annet kraftsystem som opplevde de same vinterstormene, men uten problemer, ser vi forskjellene. I Figur 9 ser vi det som skjedde i februar 2021 der en blackout (helt eller delvis ukontrollert utkobling av kraftsystemet) førte til at 246 mennesker mistet livet og ødeleggelser for minst 195 milliarder dollar. Noen hevder selvsagt at det var gassgeneratorene som feilet, men enhver med litt trening i årsaksanalyser vet at de bakenforliggende årsakene er sjeldent de direkte synlige årsakene. Grunnen til at gassturbinene feilet var at de ikke var forberedt for vinter og det var heller ikke gassrørledningene. Mange gasskompressorer var drevet av elektrisitet fra kraftnettet, og når disse ble kontrollert utkoblet for å redde kraftsystemet fra en blackout så ble situasjonen gradvis verre og verre. Hvorfor så ikke gassgeneratorene i Texas denne risikoen?

Figur 9 – Texas (ERCOT) kraftnett under 2021 vinterstormene.

Vel, vinteren er normalt en god sesong for vindkraft og hvorfor skulle da gassgeneratorene betale kostnadene med vinteroperasjoner når de ikke fikk selge kraft og de ikke ble betalt for å stå klare dersom vindkraften sviktet?

Manglende forbindelser med resten av USA gjorde situasjonen verre, men det er også derfor denne saken er interessant fordi den viser de reelle systemkostnadene bedre enn når alt kamufleres av handel i alle retninger. Problemet i Europa, som er svært godt sammenkoblet internt, er at alle tror at noen andre kan ta kostnaden med å tilby den siste, dyre MWh. Derfor feiler en rekke land på å ta energisikkerhet seriøst, og politikerne ser mest på problemer som kan ha noe med neste valgrunde å gjøre. Energisikkerhet krever langsiktighet. Når denne langsiktige tenkningen mangler øker risikoen for en større systemisk krise som vil ha mye større kostnader enn i Texas. Det er kun et spørsmål om når.

Selve årsakene til kollapsen i Texas er vist i Figur 10. Værforhold var den dominante årsaken, mens hvis vi går litt lengre nord til Colorado, ser vi fra Figur 11 at de fossile energianleggene fungerte helt fint i samme stormen.

Figur 10 – Umiddelbare årsaker til Texas 2021 blackout.

Figur 11 – Colorado kraftnett under vinterstormene i 2021.

I sammendraget av rapporten om blackouten I Texas skriver American Society of Civil Engineers (ASCE) at: «ASCE Texas Section identified two and related problems: 1) a failure to support reliable dispatchable power generation, and 2) the negative impact from sources of intermittent electric power generation».

Den negative påvirkningen VRE, slik som vindkraft har på kraftmarkedet, ser vi også fra de ekstremt volatile prisene når andelen VRE blir høy. Konsekvensene av dette er også normalt ignorert.

Dessverre kan man ikke ignorere slike alternativkostnader når man samtidig bruker side opp og ned på å forklare hvor vanskelig og dyrt kjernekraft er. Fakta er at kjernekraft har svært god ytelse. Three Mile Island, Tsjernobyl og Fukushima kunne ha vært unngått om ledelsen hadde gjort jobben og implementert relativt billige tiltak som hadde vært foreslått. Tsjernobylreaktoren, for eksempel, hadde kjente designsvakheter som var håndtert ved å sette visse krav til bruken beskrevet i prosedyrer, men dessverre ville lokal ledelse sette alt dette til siden uten å forstå konsekvensene.

Den verste saken i Vesten er nok Sellafield. Dette er også et anlegg med en spesiell forhistorie som ikke vil gjenta seg selv, men det brukes likevel ofte av kjernekraftmotstanderne som eksempel på hvor dyr kjernekraft er. The Guardian publiserte nylig en artikkel om Sellafield der kostnadene ble estimert til inntil 260 milliarder britisk pund. Dette er høye kostnader uansett hvordan man ser på det, men i denne sammenhengen her er det faktisk omtrent kostnaden med en blackout i et større kraftnett. Hovedforskjellen er at mens blackout risikoen øker med stor og økende andel av VRE i kraftnettet, fordi kraftsystem stabiliteten blir vanskeligere å sikre, så representerer Sellafield en sak som etter hvert vil forsvinne – men med mye dyrekjøpt lærdom implementert i nyere anlegg.

Kanskje det verste på lang sikt er miljørisikoen med VRE som er nesten aldri debattert.

12 Miljørisiko ved VRE er alltid ignorert

Å beskylde kjernekraft for alt mulig er ganske vanlig, men Rystad rapporten går heldigvis ikke dit hvor mystikk og hysteri rår. Risikoen ved VRE burde likevel ha vært kommunisert fordi dette er risiko som er like langlivet som kjernefysisk avfall og utgjør en ukjent men kanskje økende risiko for samfunnet, miljøet og helt sikkert økonomien.

For eksempel, 20% av truede dyrearter er truet av klimaendringer, mens mer enn 80% er truet på grunn av destruksjon av habitat og tilsvarende der fornybarindustrien er en signifikant del av problemet. Dette øker bare den allerede store og uløste arealkonflikten angående den totale arealbruken til VRE. Dessuten gir punktering av myr, ofte sett i Norge og noen andre land, den konsekvensen at vindkraftanlegget aldri vil bli klimapositivt som anlegg. Insekter, fugler, støy og visuelle forhold kommer i tillegg.

Ødeleggelsene av miljøet ved prosessering av kritiske mineraler og metaller er også et stort tema, som BBC poengterer. For hvert tonn sjeldne mineraler og metaller (Rare Earth Elements – REE) som produseres, produseres 2000 tonn med giftig avfall som slippes ut. Slaveri, barnearbeid er også dokumentert, slik som i Kongo.

Mens kjernefysisk avfall ofte er beskrevet som et stort problem, ignoreres den store mengden avfall fra VRE i de fleste rapporter. Innen 2050 forventes 43 millioner tonn rotorbladavfall globalt, og resirkulering er minimal. Ytterligere 78 millioner tonn solcellepanelavfall er forventet globalt innen 2050. Resirkulering er på nivå med vanlig e-avfall, det vil si omtrent 20% eller 40% i EU. Store deler av restavfallet sendes til Afrika for videre arbeid ofte i brudd med den sosiale dimensjonen av bærekraft. Til slutt må vi nevne spredningen av Bisfenol A og PFAS i miljøet pga erosjonen av vindturbinrotorene. Radioaktiv stråling, derimot, er forstått godt, har halveringstider og vi vet hvordan man skal håndtere det.

Når kostnadene med alt dette skal regnes sammen i 2050, hva vil de bli? Fakta er at med kjernekraft har vi konkrete kostnader fordi alt er forstått, mens miljørisikoen med VRE nettopp diskutert har mange ukjente forhold ved seg der hovedstrategien ser ut til å være at vi håper det går bra og at en løsning kommer i fremtiden.

13 Noen tanker til slutt

Et nylig studium fastslår at menneskehetens populasjon vil kollapse som en konsekvens av ressursbruken, men studiet ignorerer energibruken. Tas den med, er veien videre smal. Menneskeheten har alltid utviklet seg fra energikilder med lav energitetthet til energikilder med høy energitetthet, som har muliggjort framveksten av komplekse og sofistikerte samfunn, som Vaclav Smil skriver. Denne utviklingen drevet av den økonomiske veksten, har tatt mennesker ut av fattigdom, drevet frem innovasjon og mye mer.

Både romerne og antikke Kina hadde forholdsvis sofistikerte teknologier, men begge sivilisasjonene var basert på manuelt arbeid fra mennesker og dyr. Den industrielle revolusjonen var derfor ikke en teknologirevolusjon alene, men like viktig var tilgjengeligheten av energi og kapital som gav skala til å omforme samfunnet.

Verden i dag er i hovedsak drevet av fossile energikilder og etter 10 -15 år med investeringer innen fornybar energi, er endringene små (kun 4 prosentpoeng målt i forhold til primærenergiproduksjon uten vannkraft og 7 prosentpoeng inkludert vannkraft). De fossile energikildene fortsetter å vokse til tross for all retorikken og politiske utsagn. Til og med kull er forventet å vokse frem til 2050!

Hittil er de globale investeringene innen fornybar energi (inkludert vannkraft) fra 2015 frem til nå på hele 4.100 milliarder dollar (2022 verdi), ifølge IEA. Avkastningen er langt fra tilfredsstillende, hverken miljømessig eller økonomisk. Et nytt energisystem med så dårlig pålitelighet som VRE gir vil aldri kunne erstatte eller fortrenge det gamle energisystemet. Den marginale avkastningen på det totale, globale energisystemet er derfor negativ fordi to energisystemer (som nå) vil alltid være dyrere enn ett (som før). Problemet er at samfunnsstrukturer kollapser når den marginale avkastningen av investeringer er negativ over lengre tid fordi manglende overskudd gjør at man ikke kan lenger kan opprettholde de komplekse strukturene i samfunnet. Derfor er hovedspørsmålet til energiomstillingen – hvordan kan vi trygt benytte oss av den energikilden med den høyeste energitettheten for å sikre nok energi til befolkningsvekst og samtidig fortrenge det gamle energisystemet samtidig?

Den energiomstillingen vi nå står overfor er ikke fundamental annerledes enn den industrielle revolusjonen bortsett fra at vi ikke lenger kan anta at naturen kan absorbere alle våre utslipp i det uendelige. Vi trenger derfor ren og tilgjengelig energi som både minimerer påvirkningene på naturen og som kan bygges i industriell skala i flere hundre år. Det er bare ett svar på denne utfordringen – industrialisering av kjernekraft i alle dets aspekter.

14 Epilog

Denne gjennomgangen av Rystadrapporten og tilsvarende rapporter, som det er mange av, er langt fra komplett og utdypende.

Gjennomgangen er dog basert på gode kilder som bør gi stor nok pålitelighet til at den utvetydig viser at Rystadrapporten ikke egner seg som beslutningsgrunnlag på grunn av en lang rekke med vesentlige mangler. Jeg har brukt de typiske VRE-fremstillingene som en kontrast til kjernekraft for å vise leserne forskjellen mellom disse to realopsjonene. Dette betyr ikke at kjernekraft er en løsning på alle problemer.

For å få mest mulig inn i et glass, må vi begynne med det største objektet og fylle på med mindre og mindre objekter etter hvert. Dette er også relevant i denne sammenhengen. Det største objektet er det med størst energitetthet, som er kjernekraft.

Behovet for andre energikilder vil også være stort, inkludert VRE i riktig kontekst, men det vi virkelig må begynne med er å få på plass en teknologinøytral politikk der epler blir sammenlignet med epler og finansiert deretter.

For eksempel er det feil å beregne kostnadene ved kjernekraft som inkluderer alt fra brensel til dekommisjonering og avfallshåndtering, mens levetiden er redusert for å passe levetiden til VRE.

Det er også feil å sammenligne dette med kostnadene ved VRE beregnet i snever forstand på anleggsnivå, uten å ta hensyn til de totale investeringene, systemkostnadene, dekommisjoneringskostnadene og avfallshåndteringskostnadene.

Skal man ta politiske beslutninger basert på et mangelfullt og feilaktig kunnskapsgrunnlag som flere deler av Rystadrapporten gir, risikerer man en dårlig og feilslått kraftpolitikk som vil føre til store samfunnskostnader.

Siden Rystadrapporten kommer fra en organisasjon med et godt rykte, er det vanskelig å tilskrive alle disse svakhetene til ren og skjær inkompetanse, uflaks og/eller feil kontekst.

Et minneverdig utsagn fra Mr. Goldfinger til Mr. Bond tvinger seg frem; ‘they have a saying in Chicago: "Once is happenstance. Twice is coincidence. The third time it's " enemy action”’.

Tiden vil vise!