Nå slår sunnmøringene ring rundt sykehuset i Ålesund. Sunnmøringene har endelig våknet i sykehus-saken. Alt gjøres nå for å styrke sykehuset på Åse på bekostning av det nye sykehuset på Hjelset. Og da vil absolutt alle midler bli tatt i bruk.

Kampen mot Hjelset

Nå er den store sykehuskrigen mellom Ålesund og Molde i realiteten startet. Og de store taperne er i første omgang selvsagt nordmøringene som taper alt, men også romsdalingene vil tape.  Moldenserne ser fortsatt ikke faren. Men de vil sannelig få merke den.

Fantasiprosjektet på Hjelset vil bli ribbet for funksjoner. Dersom det sykehuset blir bygget, vil sykehustilbudet til nordmøringer og romsdalinger bli betydelig dårligere enn hva de to sykehusene i Molde og Kristiansund i dag kan tilby. I tillegg vil alle andre helsetilbud i den nordre del av fylket bli lagt ned. Det som skjer med rehab-senteret i Aure og røntgen-tilbudet i Kristiansund, er bare en forsmak på hva de overivrige og til dels arrogante klinikksjefene i Ålesund nå har satt i gang. 

Sunnmøringene vil ikke spare

Dem som tror at sunnmøringene vil spare millioner av kroner på driften av sine sykehus og andre helsetilbud for å sikre økonomien i helseforetaket slik at sykehuset på Hjelset kan bygges, må snarest mulig tenke nytt. Sunnmøringene vil aldri godta at deres tilbud blir redusert for å redde fantasiprosjektet i Molde.

Gjennom et langt liv har jeg fulgt politikken i Møre og Romsdal på nært hold. Jeg har til tider også vært med i denne politikken – og jeg vet at nordmøringer og romsdalinger er dømt å tape dersom sunnmøringene vil det annerledes. Og i sykehus-saken vil sunnmøringene det annerledes. At det har gått så langt tid før at dette er kommet opp i dagen, er ufattelig.

Jeg fatter ikke at dagens politikere som representerer Nordmøre ikke har sett dette for lengst. Er de så opptatt av sine egne verv og godtgjørelser at de ikke ser hva som nå skjer?

Maktspillet er over

Selvsagt har moldenserne med sine selvsikre politikere trodd at de hadde garantier fra «høiere» hold. Men på samme måte som noen nordmøringer trodde at Stoltenberg var en garantist i sykehussaken, er slike garantier lite verdt når det kommer til stykke.

Man kan ikke stole verken på Stoltenberg, Høie eller andre sentrale maktmennesker. For disse sentrale politikerne har ingen anelse om hvilke fogderi-krefter som rår i Møre og Romsdal. Sent på 1970-tallet ble jeg karakterisert som fogderinevrotiker fra fylkestingets talerstol i min kamp for å opprettholde sykehuset i Kristiansund. Den gang var jeg en enslig svale som fikk svært så lite støtte av de øvrige nordmøringene som satt i fylkestinget og ellers.

Men når sunnmøringene våkner og ser fare, ja, da står sunnmøringene sammen i kampen for å berge det som de ser på som sine viktigste institusjoner for sitt fogderi og for sine innbyggere. Dette samholdet har ført sunnmøringene dit de er i dag – en av Norges mest oppegående og livskraftige regioner.

Selvsagt er det fortsatt håp

Selvsagt er det fortsatt et ørlite håp om at vi kan redde våre helsetilbud på Nordmøre også innen Møre og Romsdal fylkeskommune. Men det håpet blir mindre for hver dag.

Det viktigste – og kanskje eneste som nå kan hindre at Møre og Romsdal sprenges som fylket, er at sykehusprosjektet på Hjelset blir stanset. Da kan man redde økonomien innenfor helsevesenet i fylket.  Da kan man redde to lokalsykehus – ett i Molde og ett i Kristiansund, og man kan redde de øvrige helsetilbud på Nordmøre og i Romsdal. Da kan man selvsagt også redde den viktige rehab-institusjonen i Aure. I tillegg kan vi opprettholde et forsvarlig tilbud til våre fødende kvinner og ikke minst til vår befolkning som blir stadig eldre og stadig sykere.

Politikerne må på banen NÅ!

Heldigvis har vi noen få politikere på Nordmøre som ser galskapen. Men det hjelper lite dersom ikke alle ser det. Det hjelper svært lite om ikke nordmøringene snart evner å stå sammen mot en felles fare. Og skal vi ha et håp må selvsagt også sentrale politikere komme på banen. Dersom noen tror at noen innenfor dagens helseforetak vil redde oss, ja, da må man tro om igjen.

Det er i alle fall ingen i de styrende helseforetak som tar seg tid til å høre på hva folk flest sier. Har man lagt folkeviljen til grunn hadde denne saken vært løst for lenge siden.