Jeg forundres hver eneste dag av hvor stor forskjell det er på teori og praksis i samfunnet. Det gjelder ikke minst i hvordan politikere og byråkrater tenker og handler. Ja, det gjelder også i aller høyeste grad i hvordan enkelte pressgrupper oppfører seg. Det som forundrer meg aller mest, er at man ikke ser sammenhengende i livet.

Man blir så opphengt i enkeltsaker at man ikke ser hvordan det meste kan sees fra ulike synsvinkler. Det er mange kostnader og hensyn som man bør regne inn. Men gjøres det? Dette har selvsagt noen med evne og vilje å gjøre. Skjønt i mange tilfeller mener jeg at det er en svært så beregnende og kynisk tankegang som ligger bak. Det er et maktspill.

Billigste pris

I mine mange år som redaktør i Byggeindustrien var jeg ofte forundret over at offentlige innkjøpere kun var opptatt av en eneste ting – og det var å skvise prisen på det produktet eller den tjenesten man skulle anskaffe. Det var aldri spørsmål å få beste anbud eller tilbud. Nei, alt var rettet mot å få billigste pris koste hva det koste vil. I ettertid har vi sett at det har kostet det norske samfunnet enorme beløp. Ofte viste det seg nemlig at billigste pris ikke hadde den kvalitet i seg slik at produktet eller tjenesten har vært eller er bærekraftig. Jeg har ikke tall på de milliarder av kroner som er tapt på grunn av dårlige innkjøp i offentlig sektor. Problemet er at slike innkjøpere aldri lærer.

Mange medskyldige

Nå er det mange som er medskyldig i dette. Politikerne som skal ha gjennomført alt mulig til lavest mulig pris, må også ta sin del av ansvaret. Hvor ofte lurer ikke politikerne seg selv ved å gå inn for å godta et lavt anbud selv om de innerst inne vet at dette blir overskridelser og en ny skandale? Problemet er at dersom ikke anbudet er lavt nok, så blir ikke prosjektet godkjent. Snakk om å lure seg selv. Eller rettere snakk - hvor lite politikerne tenker på dem som skal betale regningen til slutt, nemlig skattebetalerne?

Selvsagt er det et problem at verken innkjøpere eller andre beslutningstakere må ta konsekvensen av de håpløse avgjørelsene.

Noe er «råttent» i systemet

Hver eneste dag gjøres det håpløse valg. Det ser vi ikke minst i helsesektoren hvor politikerne har overlatt omtrent alt ansvar til byråkratene. Nå er det kalkulatorene som bestemmer. Og kalkulatorene er fantastisk til å regne ut tall, men kalkulatorene er håpløse til å sette de ulike tallene opp mot hverandre. Problemet er at mange helsebyråkater heller ikke har evnen til det. Derfor ser vi  landet over at helse og omsorg blir bygget ned i distrikt etter distrikt. Liv, helse og menneskeverd synes ikke å passe inn i regnestykkene. At ikke kalkulatorene forstår det er en sak, men at de menneskene som skal styre ikke forstår det er virkelig alvorlig.

Hver enkelt byråkrat ser på sitt domene og saksfelt. Forleden dag var det en sak oppe i media om at en gammel mann i Trøndelag tre dager i uka måtte fraktes timesvis og milesvis i drosje til dialysebehandling. Selvsagt vil en teknokrat påstå at det billigste er å sentralisere alle slike dialyseapparater. Regningen med å sende pasientene til og fra slike sentrale institusjoner dekkes nemlig opp av andre offentlige budsjetter. At dette kan påføre gamle syke mennesker ekstra lidelse, syne helt å være glemt.

I Møre og Romsdal har vi en tilsvarende sak. Der har helseforetaket fått et billigere anbud på røntgentjenester som nå samles i Ålesund. Det å sende tusenvis av nordmøringer til Ålesund koster liksom ikke noe. Selvsagt gjør det det, men det dekkes av en annet budsjett!!! Forstå det den som kan. I helseforetaket finnes det ingen forståelse for slike regnestykker. Det er regnestykker i dette helseforetaket som er langt verre, men de får ligge i denne kommentaren.

Ellers er helikopter og fly redningen for helsebyråkratene. Men det trenger ikke å være redningen for pasientene. Det er jo ikke alltid at helikopter og fly kan komme i luften på grunn av værforholdene.  Og fly og helikopter dekkes jo av et annet budsjett! Og ofte ville kanskje redningen for pasientene vært å ha et sykehus i nærområdet sitt. Legger man alle tallene sammen er kanskje også det mest økonomiske for samfunnet.

Mange paradokser

Jeg kunne ha skrevet en tykk bok om paradokser vi møter hver eneste dag. Men hjelper det? Tar beslutningstakere dette innover seg? Er de villig til å lære og til å omstille seg?  Jeg tror dessverre at svaret er nei. Det er ett av de mange paradokser. De fleste er kun opptatt av sitt eget lille saksfelt.

På Google er svaret på hva et paradoks er:

Et paradoks, også kalt anomali, er en diskrepans/uoverensstemmelse mellom hva en teori sier og hva sunn fornuft forventer. Det er altså en selvmotsigelse som likevel rommer en sannhet.