I går gikk jeg i mitt livs første 1. mai tog. Ikke at jeg har hatt noe i mot 1. mai som en markeringsdag for arbeidernes rettigheter men jeg er født i starten på 70 tallet og har således aldri hatt det noe annet enn bra.
Mye på grunn av at de før oss rigget til et system som var ment å ta vare på alt og alle. Pluss det at jeg tilhører en yrkesgruppe som tradisjonelt kanskje ikke har hatt så sterke bånd til 1. mai. Som fisker og spesielt sjømann som jo har vært et utrydningstruet yrke i flere tiår for nordmenn burde jo egentlig 1. mai være viktig også der i gården. For ikke å si ombord.
Apropos gården så kommer hvert år temaet om bonden burde spre møkk 1. mai opp. Må han så må han og det spres nok møkk om bonden året rundt fra mange kanter til at han uansett kan spre kua sin livgivende dritt når han vil spør dere meg. Det finnes flere grunner til å støtte opp om arbeidernes dag enn å ikke gjøre det, mener jeg.
Det er vel en stund siden mange andre tema enn akkurat lønn og lengden på arbeidsdagen var enerådene i et 1. mai-tog. Det er ting som angår og opptar oss alle i hverdagen. Vi er alle en bit av det norske samfunnet. Enten vi liker det eller ei. Derfor er det viktig at flest mulig engasjerer seg i hverdagen og samfunnets tilstand. Før det er for sent.
Nettopp det er det vel som er i ferd med å skje. Det meldes om rekordstore 1. mai-tog og markeringer landet over. 48-åringer debuterer som sagt i tog og sakene er flere enn på lenge.
Hva skjer? Jo jeg tror jeg vet det. Norge er ikke en ensom planet men et stykke land på kloden vi lever på. Vi påvirkes utenfra enten vi vil det eller ei. Men hvordan vi forholder oss til dette tror jeg er det som nå begynner å bekymre fler og fler. Det er de ordninger og tilbud vi har vært vant til å ha som det nå rokkes ved. Enten det gjelder utdanning, samferdsel eller helsetilbud. I tillegg denne stadige fjerningen av demokratisk makt hvor de folkevalgte i diverse partier virker mer opptatt av å tilfredsstille internasjonalt næringsliv og stykke opp å selge ut statlige bedrifter.
Effektivisere kalles det. Hensikten med alle våre felles ordninger virker ikke lenger å være til beste for folket men å skulle gå opp i et forhåndsbestemt budsjett. Koste hva det koste vil. Noe det gjør da enorme summer forsvinner i styrehonorarer og konsulenttjenester. På meg virker det som en avslutningsfest i den norske statskasse hvor alt skal fort bort uten at det gir så mye tilbake til folket.
Jeg snakket med flere hyggelige totalt fremmende mennesker i går. Det alle kom inn på før eller senere enten det var folk i toget under diverse paroler, til sykepleiere, den teater ansatte fra Frøya, damer i Bunadsgeriljalen og den unge serveringsdamen som serverte meg 1. mai-middag var det at de var bekymret for den påfallende tvangssentraliseringen av tilbud og folkestyre som tvinges gjennom på ymse vis. Som igjen gjør at distriktene dør. Enten de bodde i by eller ikke, var dette ting som opptok samtlige.
Så til de folkevalgte som måtte se med forundring på at 1. mai-togene er i ferd med å bli lengre enn 17. mai-togene. Lytt til folket mens dere ennå kan. Det er tross alt vi som bestemner og kan hende er meningen mer og mer at det er ikke så viktig å markere en grunnlovsdag færre og færre av våre ansatte, de folkevalgte, bryr seg om å håndheve.
Pass dere samtidig for hva dere lytter til fra politikere. Selv på 1. mai. Alle vil ha tak i stemmene våre. Ha en fin Mai du skjønne milde.
