Jeg har vært både «askefast» og «streikefast» også tidligere. Og nå skulle jeg oppleve det igjen etter at SAS-pilotene gikk ut i streik. Vi kom oss heldigvis hjem i tide fra Spania med ett av de siste flyene som fløy før streiken, men flyreisen til Kristiansund og til hytta ved Karihavet ble kansellert. Derfor måtte jeg gjenta en reise som jeg hadde gjort mange ganger for mer enn 50 år siden – nemlig å ta tog og buss mellom hovedstaden og Nordmøre.

Vi tok alltid toget før

Før flyplassen åpnet på Kvernberget i 1970, var togreise et reelt og godt alternativ om man skulle ta en tur til Oslo. Da var det å ta buss enten til Oppdal og til Åndalsnes for så å ta tog derfra. Den gangen slapp man å tenke på om det var korrespondanse. Det var alltid korrespondanse mellom buss og tog. Men det var den gangen og ikke nå.

En reise med utfordringer

I og med flyet ikke gikk var tanken om å ta toget nærliggende. Jeg bestilte på NSB eller Vy som det nå heter. Og det gjorde jeg selvsagt på nett. Avreise søndag fra Oslo S til Oppdal. Men så oppdaget jeg at det ikke gikk buss fra Oppdal til Kristiansund på den avgangen jeg hadde bestilt. Og for å ombestille måtte jeg ha hjelp av en veldig hyggelig Vy-kvinne som hjalp meg med ombestillingen. Da ble reisen lagt til lørdag morgen. Jeg spurte på om det var bussforbindelse på Oppdal, og det bekreftet damen.

Glad og fornøyd sto jeg opp på Nesodden lørdag morgen kl. 05 for å nå toget kl. 08.02. For å komme til Oslo S må jeg både ta buss, båt og trikk. I og med flystreiken var toget helt fullt, men jeg fikk et flott sete i familievognen helt bakerst sammen med mange småbarnsforeldre og skrikende unger. Men det taklet jeg – jeg var jo på vei til Nordmøre.

Men så begynte jeg å ane uråd. Sto det virkelig en buss og ventet på Oppdal. Etter en telefonsamtale med Fram som driver bussene i denne del av landet, fikk jeg beskjed om at jeg selvsagt burde vite at det var lørdag, og da var det ingen korrespondanse med buss på Oppdal.

Da kom tanken om å forlenge reisen til Trondheim for så å ta hurtigbåten til Kristiansund. Problemet var at jeg kun hadde ni minutter fra toget ankom stasjonen til at hurtigbåten gikk. Etter en kort vurdering fant jeg ut at dette kunne bety hjerteinfarkt. Jeg hadde tross alt med meg litt bagasje. Jeg hadde da forsøkt å få kontakt med Kystekspressen, men de hadde stengt på lørdager. Jeg fant ut at «Terningen» var rette båten, men å få et mobilnummer til båten var umulig å finne. Da kunne jeg bedt om et par minutter ekstra på å komme meg ombord.

Togskifte på Dombås

Men så kom tanken på hvorfor ikke gå av på Dombås for å ta toget til Åndalsnes. Det hadde jeg gjort mange ganger før.  En ny telefon til Fram fortalte at jo der sto det buss og ventet for å bringe passasjerer både til Ålesund og Molde. Og fra Molde gikk det buss til Kristiansund. Hvorfor det ikke var bussforbindelse på Oppdal fikk jeg aldri noe svar på

Så var det å kaste seg av toget på Dombås for å løpe til toget til Åndalsnes. Jeg sa løpe for mange hadde øyensynlig tenkt det samme. Dette er jo et lite tog med få plasser i sammenligning med Dovrebanen. Jeg fikk plass og opplevde en fantastisk togreise ned vakre Romsdalen som var i vårskrud. Sola skinte og vannet fosset ned fra fjellsidene.

Vel fremme på Åndalsnes var det en ny løpetur – for der oppdaget jeg at det sto en buss. Jeg stilte  meg i kø for å gå om bord. Men dette var da bussen til Ålesund. Sjåføren beroliget å sa at det sikkert kom en Moldebuss litt senere. Og heldigvis kom den.

Molde bussterminal – et trist sted

Bussen førte meg trygt til Molde, men i og med at det var lørdag var det å vente til Kristiansund-bussen kom. Det å vente i bussterminalen i Molde er en kjedelig opplevelse skal jeg si dere. At det går an å lage et så nitrist venteværelse, skjønner ikke jeg. Men bussen til Kristiansund kom – og som en av de få passasjerer gikk jeg om bord. Men bussen kjørte så ned til Årø flyplass – og der sto en rekke passasjerer som skulle til Kristiansund.

Fanden spiser ikke alltid fluer

Da jeg satt der frustrert på Dovrebanen la jeg ut noen meldinger på Facebook. Da var det en moldenser som spurte hvorfor jeg ikke heller kunne ta Norwegian til Molde. Det hadde jeg selvsagt ikke tenkt tanken på en gang. Ett er at Kvernberget mistet en passasjer, men at det skulle gjøre at Årø fikk en passasjer ekstra satt nok langt inne. Noen mener at selv fanden kan spise fluer når problemene blir for store, men da tenkte jeg at denne fanden spiser verken fluer eller mygg. Og så ville jeg gjenta mine ungdomsreiser med toget. Nostalgien reddet meg.

Men det var tydelig at mange andre tenkte helt annerledes.  For etter besøket på Årø var bussen full.

Noen bilder fra reisen

Ikke til Kvernberget

Men det var da jeg fikk oppleve det store sinnet inne i meg. Flere passasjerer som kom ombord på flyplassen i Molde lurte på om bussen kjørte oppom flyplassen i Kristiansund, men det svarte sjåføren kontant nei på. Dit kjører ikke Fram-ekspressen. Jeg fatter ikke logikken. Bussen må ta av riksveien for å komme til flyplassen på Årø, og det ville ikke være store omveien å ta en tur innom Kvernberget. Nå måtte passasjerer gå av på stoppesteder nær flyplassen for enten å gå eller å ta en drosje. Dette er en service vi ikke kan akseptere. Noen må ta fatt i Fram-ledelsen for å få endret på dette.

Da vi kjørte ut Fannestranda var det buss-stopp omtrent på hver hundrede meter. Da jeg tok bussen fra Åndalsnes var det også en lang omvei via Isfjorden sentrum. Hva er det som ligger bak dette at bussen ikke kan gå via Kvernberget er mitt store spørsmål. Og det man da være mulig å gjøre et unntak når mange passasjerer spør om bussen kan ta en slik «ekstrarunde». Dette er ikke en kritikk av den hyggelige sjåføren som følger boka, men til systemet. Dette er et lite problem, men det viser et mønster dessverre.

Jeg kom endelig frem

Men jeg kom da frem til Kristiansund til slutt. Jeg gikk av bussen ved Nordmørssenteret. Slepte så med meg bagasjen ned til huset hvor vi mor bor i Vikan. Der sto også min hyttebil som har vært på service til Slatlem. 15 timer hadde jeg da reist fra Nesodden til Nordmøre denne dagen. Et tankekors er at jeg faktisk brukte lengre tid enn for 50 år siden. Da sto nemlig bussene og ventet. Og det var ingen unødvendig ventetid. Men det er vel dette som kalles fremskritt? 

For oss som er vant til å fly verden over – jeg har reist tusenvis av ganger med fly de siste 50 årene  – er det også en påminnelse om at verden har gått fremover. Skjønt noen mener at den visstnok ikke har gjort det. Men det er en annen historie. Men verden er sannelig blitt forandret.

PS

En av mine Facebook- venner sendte meg en kommentar om at jeg neste gang bør bruke appen «Entur». Den er utviklet for å erstatte Rutebok for Norge. Da kan man få «sanntidsruter» fra dør til dør. Kanskje jeg skal teste den neste gang.